– Det er ikke sant, mor har sagt at Elise ikke får lov til å gå gjennom skogen
alene. Du skal passe kjeften din, kjerring, du er ikke moren min.
Lars ble stående og se trassig på Kjellaug, med skrevende bein
og hendene i lommene. Noe kaldt strøk henne over kinnet da hun så det mørke
blikket hans.
UTDRAG FRA BOKEN: Selma var tankefull da hun gikk fra ham. Da hun kom inn på tunet, kom en vogn
kjørende. Det var Ragna og Hallgrim. Selma tok smilende imot dem. Klesvasken
fikk vente en stund til. – Det var hyggelig å se dere. Det er lenge siden.
Hvordan står det til? Hun rusket Hallgrim i håret. – Så stor du er blitt, sa
hun. Hallgrim vred seg unna og smilte blygt. – Takk, det står bra til,
sa Ragna. – Hvordan står det til med dere? Jeg ser at far har lagt nytt tak. Det
var på tide. Blikket stanset ved faren der han fremdeles sto ved havnehagen. –
Har dere fått føll? I det samme snudde Hallgeir seg og vinket, deretter kom
han raskt mot dem. Han hilste på datteren før han løftet Hallgrim opp og svingte
ham i luften til gutten hvinte av fryd. Deretter satte han Hallgrim ned på
bakken og tok hånden hans. – Vil du være med og se på det nye
føllet? Hallgrim nikket begeistret på hodet. – Da går vi. Jeg kommer
med ham etterpå, sa han til Ragna og snudde seg for å gå. – Er alt bra med
deg, far? spurte hun og så granskende på ham. Håret hadde grånet betraktelig i
løpet av vinteren og furene i ansiktet var dypere enn hun husket. Kanskje var
det fordi hun ikke hadde sett ham på en stund, tenkte hun. – Jeg har det
bra, sa han fort og leide Hallgrim med seg. – Kom inn, så tar vi oss en
prat, sa Selma. – Jeg vil høre nytt, det er ikke ofte jeg er borte fra gården nå
etter at jeg fikk Hanna. – Hanna, sover hun? spurte Ragna og skottet mot
vugga da de kom inn i stua. – Det gjør hun, sa Selma stolt. – Sett deg, så
skal jeg hente kaffe og kaker, sa hun og forsvant. Ragna listet seg bort
til vugga og ble stående og se på lillesøsteren. Hun kjente et stikk i brystet.
Ville hun noen gang få oppleve å bli mor igjen? Hun hadde ofte tenkt på at
Hallgrim burde hatt søsken. Det var ensomt for et barn å vokse opp alene. Hun
svelget klumpen som brått var der. Et nytt barn var umulig så lenge hun var gift
med Torger. Han hadde fortalt henne at han aldri kunne bli far. Ikke ville hun
ha barn med ham heller. Hun håpet Hanna slapp å vokse opp som enebarn. Selma
kom inn og bar brettet bort til bordet, før hun gikk bort til Ragna. –
Hanna er nydelig, sa Ragna og smilte. – Du må være stolt av henne. – Det er
jeg, svarte Selma ømt. – Hun er snill som et lam også. Hun kastet et blikk på
Ragna, og så det lengselsfulle uttrykket i øynene hennes. – Kom, så setter
vi oss. Selma skjenket kaffe og bød stedatteren på kake. – Hvordan står det til
i lensmannsgården, er Torger snill med dere? – Det er han, på sitt vis,
svarte hun. – Husker du Hilda, den tidligere tjenestejenta vår? – Ja, hva
med henne? – Hun ble overfalt og stygt mishandlet for et par uker siden.
Selma sperret opp øynene. – Det var ille. Vet du hvem som gjorde
det? – Torger pågrep en mann, men da Hilda fikk se ham, var hun ikke sikker
på at det var gjerningsmannen, så han måtte la ham gå. Hilda kom til oss den
natten, forstår du, jeg fant henne liggende foran døra og hun ble hos oss til
hun var frisk nok til å reise. – Du store tid. Hvor er hun nå? – Hun
reiste til Kristiania, jeg håper det går bra med henne. – Det får vi håpe,
sa Ragna. Hun nølte en stund, før hun fortsatte. – Er alt som det skal med far?
– Hvordan det? – Han ser trett og sliten ut, og har blitt eldre, synes
jeg. – Han bekymrer seg for hvordan han skal få råd til å sette husene i
stand, svarte Selma. – Det er ikke mer enn det. – Ja, det kunne sannelig
trenges, jeg ser det, men det blir vel en råd. Har dere tenkt på å få flere
barn? spurte hun varsomt, men angret da hun så hvor forlegen stemoren ble. –
Nei, bevares, det er nok med Hanna. Vi blir ikke yngre, vi heller, sa hun med en
liten latter. – Hva med deg, vil ikke du ha flere barn? Det må være leit for
Hallgrim ikke å ha noen å leke med. – Torger kan ikke få barn. – Det
visste jeg ikke, sa Selma. Ragna svelget og stirret på stemoren. – Har
du hørt noe om Øystein? – Nei, som jeg sa, er jeg nesten aldri i bygda.
Gudlaug gjør de fleste innkjøpene og Hallgeir er mest her. Du har ikke glemt
Øystein? – Nei, jeg kommer aldri til å gjøre det. Jeg elsker ham fremdeles,
og jeg tror at Torger er glad i Hilda, selv om han nekter for det. Han er redd
for å miste aktelse hvis det blir kjent at han hadde et forhold til henne. Jeg
savner gården og arbeidet her, jeg har ingenting å foreta meg i lensmannsgården
utover vertinnepliktene. Dagene er lange og kjedelige. Hallgrim begynner å bli
stor, og jeg synes det er galt at han ikke skal få treffe sin kjødelige far.
Samtidig er jeg redd for hva som kan skje hvis jeg lar ham få treffe
Øystein. – Ja, det er jeg enig i, men det er kanskje best å vente til
Hallgrim blir større? Nå som han er så liten blir det kanskje forvirrende for
ham, tror du ikke? – Det har du nok rett i. Hvis Torger hadde brydd seg om
Hallgrim, hadde det kanskje vært annerledes, men han snakker aldri med ham. Det
er som om han ikke ser ham selv om de oppholder seg i samme værelse. Hallgrim er
liten ennå, men jeg tror han forstår mer enn han klarer å gi uttrykk
for. Selma kunne være enig i det. – Jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre
noe, det er vondt å vite at du er ulykkelig. Du hadde fortjent å få det godt.
Når Hanna blir større, kan du la Hallgrim være her hos henne iblant, hvis han
vil. – Det er snilt av deg, og jeg sier takk til det. Jeg skal prøve å
besøke dere litt oftere, Hanna er lillesøsteren min, vet du. Jeg ser ikke Andris
så ofte heller. – Hvordan går det med ham og Sofia? – Bra, etter hva
mor forteller. Sofia har kommet seg etter ulykken og de har overtatt huset på
Kongsvinger. – Jørgen og din mor da, hvordan har de blitt tatt imot etter
at de flyttet tilbake hit? – Jeg tror det går bra, men jeg har ikke snakket
med henne på en stund. Døra ble åpnet og Hallgrim kom inn sammen med
bestefaren. Gutten strålte over hele ansiktet da han krabbet opp i sofaen og
satte seg inntil moren. – Vil du ha kaffe, Hallgeir? spurte Selma. – Nei
takk, jeg må en tur ned til bygda. Jeg blir ikke lenge, sa han og forsvant ut
igjen før Selma fikk sagt mer. En time senere sa Ragna farvel og dro hjem.
Besøket hos faren og stemoren hadde vært en trivelig avveksling, men da hun
nærmet seg det store huset i lensmannsgården kom en knugende følelse over henne.
Torger var hjemme, men det sto en fremmed vogn på tunet. Banksjefen stirret
alvorlig på Hallgeir gjennom de runde brilleglassene. – Du er klar over at
vi har rett til å selge gården hvis du ikke klarer å betale renter og avdrag til
rett tid? – Det er jeg klar over, men jeg trenger pengene for å kunne sette
husene i stand. De forfaller, gården er gammel og lite eller ingenting er gjort
for å vedlikeholde bygningene. Fjøset er i elendig stand, og jeg må ha det klart
før vinteren setter inn. Jeg skal nok klare det, sa han bestemt. – Da er
det bare å skrive under. Hallgeir nølte et ørlite sekund, så grep han
pennen og skrev navnet sitt med sirlige bokstaver. At han pantsatte hele
farsarven, var ingen god følelse, men det var ingen annen utvei. Han hadde
ikke bare seg selv å sørge for, men også Selma og Hanna.