Sunniva nølte, tok en siste grundig overveielse med seg selv. Skulle hun virkelig fortelle de andre pikene sannheten? Våget hun å lette på sløret om sine dypeste, mest forsmedelige hemmeligheter? Til disse fremmede attenåringene som hun aldri kom til å se igjen etter at skoleåret var slutt? Skulle hun gjøre seg til latter for dem?

Denne avsløringen kom til å forandre alt, det var det ingen tvil om. De kom ikke til å se på henne på samme måte igjen. Var det virkelig verdt det?

Ja, konkluderte hun etter et par sekunders tenkepause. Hun var nødt til å være ærlig. Ikke bare fordi det strengt tatt hadde vært blåøyd av henne å tro at hun skulle komme seg gjennom et halvt år på husmorskolen uten at noen ville fatte mistanke til henne og forstå at hun hadde løyet om nesten alt, men mest på grunn av Anne-Marta Foss.

Selvfølgelig hadde ikke Anne-Marta trodd henne da hun fortalte at kjæresten, denne lømmelen Willy Tostrup, hadde sittet i tett omfavnelse med en annen pike i Lillevik tidligere på kvelden. Det var jo ikke rart i det hele tatt, for piken var jo inderlig forelsket i denne gutten og ville vel tro det beste om ham.

Men Anne-Marta var også den eneste som hadde forstått at det var ugler i mosen når det gjaldt Sunniva og dekkhistorien hennes, og dermed hadde hun vel enda mindre tillit til henne. Derfor hadde hun bare sett én utvei. Skulle hun få Anne-Marta til å stole på henne – og få den stakkars unge piken vekk fra Willys klør før det var for sent – ble hun nødt til å ofre sine egne hemmeligheter.

Hun pustet ut og møtte de nysgjerrige blikkene deres. «Jeg har ikke vært helt ærlig om hvorfor jeg kom hit.»

«Der ser dere!» kom det triumferende fra Anne-Marta. «Hun er snar til å komme med løgnaktige påstander om Willy, men det er hun som ikke er til å stole på.»

«La henne få snakke ferdig, da,» sa Mette ilskent.

Sunniva sendte et mildt blikk i Anne-Martas retning. «Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde sagt sannheten fra begynnelsen av, men jeg greide det bare ikke. Jeg ville så gjerne at dere skulle like meg, og jeg var redd dere ikke ville forstå. Jeg er jo en del eldre enn dere, og ... det hele er faktisk ganske flaut.»

Følelsene vellet opp i henne. Plutselig greide hun ikke å hindre at en tåre presset seg frem i øyekroken.

«Unnskyld meg,» sa hun og la vekk strikketøyet. Hun lette i håndarbeidsnettet sitt etter et lommetørkle, men fant det ikke. Randi rakte henne et, og hun tok snufsende imot. «Dere må tro at jeg er helt tussete.»

«Det er sikkert ikke så ille,» sa Mette trøstende. «Jeg lover at vi skal ta det pent.»

«Du gjør oss i hvert fall skrekkelig nysgjerrig,» sa Kikki.

«Hun er bare teatralsk,» snøftet Anne-Marta og himlet med øynene. «Hun spiller skuespill, og dere går rett på limpinnen. Så spytt ut, da.»

«Vær ikke så streng, du ser da at hun har det vanskelig,» sa Randi irettesettende.

«Du er vel ikke egentlig baronesse eller noe slikt?» spurte Kikki med tindrende blikk.

Sunniva sukket tungt og forsøkte å samle seg. Nå var det i ferd med å gå over styr.

Til toppen