Ruth skuttet seg litt da hun kom ut i den kjølige natten, men hun ville snart bli varm. Hun smilte da hun fortet seg ned i uthuset og listet seg inn. Faren hadde begynt å pusse på sengegavlen allerede, hun hadde sittet hos ham i noen timer på kvelden og bare sett på ham. Det hadde vært en god stillhet mellom dem, ikke trykkende, og Ruth hadde hatt god tid til å planlegge ugjerningen. Hun hadde sett så lenge på kannen med bensin at hun kunne ha gått i blinde bort for å hente den, hun trengte ikke lys. 
    Plasten var kald mot håndflaten da hun grep om den og tok den med seg. Bekymret enset hun at det ikke var fullt så mye bensin i den som hun hadde håpet på. Bare det var nok! Hun visste ingenting om hvor mye som var nødvendig for å sette en båt i full fyr. 
    Hun puttet kannen opp i en ryggsekk og dro den på seg. Hun ivret etter å komme seg av gårde. Sykkelstyret og setet var gjennomvåte av fukt, og hun ble kald på hånden da hun tørket det bort. For hver natt kom høsten nærmere, den benyttet tiden mens solen var fraværende og festet sakte sitt grep. Hun kikket opp mot himmelen. Den hadde blitt sort mens hun var i uthuset, skyer hadde lagt seg over månen og stjernene. Det gjorde det litt skummelt å sykle, for hun ville ikke se hullene i grusveien, men det passet henne likevel bra. For om ikke hun så noe, ville heller ingen se henne.
Hun nølte litt da hun stod med sykkelen klar på veien, men så tok hun et godt grep om styret og svingte seg opp i setet. Dette måtte gjøres, og det blusset varmt gjennom kroppen. Hun følte seg nesten yr. Kjedet på sykkelen pep litt med en gang hun begynte å tråkke, men det ga seg snart. Vinden rusket i toppen av trekronene da hun syklet mot båthavnen og ga henne medvind. Det var et godt tegn, mente Ruth og ble enda mer oppildnet. Vissheten om at hun ville være fri så snart det var gjort, drev henne videre.

Det var like stille i båthavnen denne natten som det hadde vært forrige kvelden, men vinden førte med seg bølger gjennom kanalen som vugget de små trebåtene ganske kraftig. Smuglerskuta lå på samme sted, men litt høyere i vannet. Faren og Reidar måtte ha fått med seg sin andel av smuglerspriten. Hun håpet bare det var nok igjen bak skottene til å gi den lille bensinkannen litt hjelp. 
    Hjertet slo hardt i brystet da hun satte fra seg sykkelen i skogen omtrent hundre meter fra havnen. Hun hadde syklet over kanalen ved Sjømilitære Samfund og fulgt den vakre stien under kastanjetrærne frem til Fyllingen. Det var ingen mennesker her på denne tiden av døgnet, hun hadde bare hortenskogen i ryggen og følte seg foreløpig ganske trygg. Ingen hadde sett henne komme, og her hun stod under trærne, hadde hun full oversikt over Fyllingen båthavn. Hun kunne ta seg god tid, forsikre seg om at det ikke var en fyllefant som hadde tatt turen ned til havnen for å sove av seg rusen på en av benkene på den andre siden av kanalen, eller at det dukket opp en fisker som hadde tenkt seg langt ut på fjorden for å sette garn i grålysningen. Men hun så ingen, og utålmodigheten red henne som en mare. Hun måtte få dette gjort og komme seg bort igjen før noen dukket opp. Det var ikke tid til å drøye, og hun trådte stille frem fra skogen og gikk med hastige skritt ned mot havnen.

Til toppen