Maja hjalp til med å strigle hestene og syntes det var godt å kjenne lukten av dyr. Savnet hadde vært stort, det merket hun nå. Hun hadde vært på ridetur med faren denne morgenen, og han hadde virkelig hygget seg. Hun hadde ikke sett ham smile slik på så lenge hun kunne huske. Han bar på så mye, faren hennes. Hun håpet hun fikk vite hva det var – en dag. Hun følte at han alltid var på vakt, at han aldri helt klarte å senke skuldrene.
 Faren kom bort til henne. ”Nå har du børstet den samme hesten i en halvtime, Maja. Hun er fin nå,” sa han og klappet hoppa under manken.
 ”Ja, men det er så hyggelig, far. Jeg trives nå. Det er så godt å være hjemme,” sukket hun.
 Han smilte. ”Jeg har sett det på deg. Jeg tror nok du må fortelle Jøran at du må bo her, Maja. Du kan ikke tilbringe resten av livet på et hotell i hovedstaden. Det er ikke deg,” la han alvorlig til.
 ”Jeg vet det, men jeg elsker Jøran. Jeg håper at jeg etter hvert kan overtale ham til å bo her deler av sommeren i hvert fall.”
 ”Det håper jeg også. For din skyld og for barnets. Jeg ønsker at mitt barnebarn skal blir født her. Du ble født på gården. Din mor var her på den tiden … Ja, du og … jordmoren rakk ikke frem, og det var Marie som tok deg imot. Hun var dyktig, og alt gikk bra, men så … så skjedde det noe …” Faren ble fjern i blikket, før han igjen tok ordet. ”Du … din mor tok deg med seg. Du var borte en stund, men så kom du tilbake …”
 Maja la fra seg børsten på båskanten. ”Hvorfor tok mor meg bort herfra?”
 ”Det er en lang historie. Jeg kan ikke fortelle deg hvorfor. Ikke ennå. Det må vente, Maja. Du forstår det at jeg er redd. Redd for både deg og meg selv. Jeg har fått trusler av det verste slaget.”
 ”Hva sier du? Men … er det denne Albert Johansen igjen? Jeg så ham i begravelsen. Han satt i kirken og gråt.”
 Faren bleknet og hun så redsel i øynene hans. ”Var han i kirken? Hvorfor i all verden gikk han dit?”
 ”Det vet jeg ikke. Han syntes kanskje synd på Stina?”
 ”Og han gråt? Det er det verste … La du merke til om han så på deg?”
 Maja måtte tenke etter. ”Ja, jeg tror han gjorde det,” svarte hun.
 ”Fanden! Dette liker jeg ikke. Den mannen er farlig, og tro meg, tårene hans var bare skuespill.”
 Hun nikket langsomt. ”Jeg tenkte det samme.”
 Maja tok børsten og fortsatte å strigle hoppa, mens faren gikk inn i neste bås og så etter at hesten hadde nok høy og vann.
”Dette er den flotteste hesten jeg har på stallen nå. Om få dager skal jeg selge den til en herre fra Christiania. Han kommer for å hente henne.”
 Hesten faren talte om var kullsvart. Halsen var edel og den var høy og slank.
 ”Du er flink med hester, far.”
 ”Ja, jeg trives veldig godt med dette arbeidet, men det er så mye annet som overskygger gleden jeg burde ha følt. Albert Johansen, ja ... Han burde ha forsvunnet fra jordens overflate. Jeg hater den mannen,” sa han sammenbitt.
 ”Hvorfor plager han deg slik, far? Jeg trodde dere hadde lagt alle feider til side.”
 ”Det trodde jeg også, men for noen dager siden ble alt forandret. Han … han bryr seg med alt, forstår du. Han liker ikke at du er gift med Jøran. Som om han har noe med det å gjøre! Jeg sa det til ham også, men det er nytteløst. Albert Johansen var rasende da han for herfra. Han bærer et agg til Jørans familie, antagelig fordi de gjør det bedre enn ham og har det største hotellet i Christiania. Han er rett og slett sjalu.”
 ”Men han er da en velstående mann selv og har bygget mange vertshus og hoteller?”
 ”Det stemmer, men ingen av dem er så store og velrenommerte som Velhaven hotell.”
 

Til toppen