Takk og pris for Molly! tenkte June da det mest anspente middagsselskapet hun noen gang hadde vært med på, startet. Aldri hadde vel Corned Beef med gulrøtter vært vanskeligere å få ned. Etter at Danny så kjekt annonserte henne for familien med ordene: – Molly har tatt med seg en gjest helt fra Norge! ble det i rekordfart dekket på for en ekstra ved middagsbordet i spisestuen.
Sam og Jane Jackson hilste høflig på henne.
– Velkommen til Belfast, sa de, men straks hun uttalte navnet sitt, bleknet smilene. De to yngre søstrene, Sue og Lynne, stirret nysgjerrig og hvisket til hverandre da de bar inn matfatene.
De satte seg til bords, utvekslet et par dannede fraser, forsøkte å la være å se for mye på hverandre og begynte så å spise. Alle passet på å ikke snakke om det de hele tiden tenkte på. Man forsøkte så godt man kunne å unngå at samtalen kom inn på det unevnelige. Alle voktet seg vel for å uttale ord som kunne stikke hull på en bombe av følelser. Vær og vind ble grundig debattert. Mai i Belfast, som alltid var en fin måned både for byen og for Ulster. Sånn værmessig.
June tok bitte små biter og tygget langsomt mens hun så seg rundt i værelset. Stuen og spisestuen var egentlig ett rom, formet som en L. Huset til familien Jacksons var større enn O’Haras. June antok at det var tre eller fire soverom i andre etasje, i tillegg til kjelleren. Rekkehuset i New Lodge Road hadde bare to soverom og ingen kjeller. Nå som Eileen og Molly var på besøk, sov både June og Kevin nede i stuen.
Hun betraktet menneskene rundt seg samtidig som hun forsøkte å late som om hun ikke gjorde det. Sam Jackson lot til å være på Brians alder. Han hadde grått hår og var en smule overvektig, men var ikke like kraftig bygd som sønnen. Jane var liten av vekst med permanentkrøller. Søstrene lignet på Danny. De hadde rødbrunt hår og blå øyne, og var alminnelig pene, selv om øynene til Sue gikk litt i kryss.
June lot blikket vandre rundt i stuen til Jacksons. De vanlige møblene var på plass. Sofa og salongbord, ørelappstoler og tv strategisk plassert i et hjørne. Bilder på veggene, hovedsakelig av familien. Hun gjenkjente Danny og søstrene på forskjellige alderstrinn. Det var bryllupsbilder av slektninger, men ingen av deres egen sønn. Skjønt hans datter var representert med to bilder, Molly som baby og slik hun var nå: smilende, blid og den eneste som egentlig hadde noe på hjertet.
Molly underholdt med bestefar Brians historier. Keltiske legender og republikanske skrøner. Hennes protestantiske besteforeldre oppmuntret henne til å fortelle mer. De forsikret at de også trodde at det fantes steder som var bebodd av alver, men vekslet blikk da de fikk høre historien om den gangen da kirsebærtreet bøyde grenene sine slik at Jomfru Maria kunne forsyne seg med bær, og at et fødselsmerke i form av et kors kunne overføres fra den ene store irske helten til den andre.
– Som beskyttelse mot britene, forklarte Molly.
Etter den ytringen så Jane ut som om hun skulle besvime. Hun sendte et anklagende blikk i retning Danny, men stemmen var mild og behersket da hun henvendte seg til barnebarnet.
– Lille venn, sa hun. – Du må ikke si sånt.
– Men det er helt sant, insisterte Molly. – Bestefar Brian har sagt det.
Sam kremtet et par ganger før han henvendte seg til June.
– Det må være spesielt å komme utenfra … fra fredelige Norge hit til Belfast?
Hun smilte imøtekommende.
– Jeg trives godt, forsikret June og fortalte at hun tok vakter ved Mater-hospitalet og skulle begynne på sykepleierskolen til høsten.
– Så De blir værende her?
– Ja, svarte June. – Min mann er her.
Det ble stille ved bordet en stund. Kun klirringen fra bestikket kunne høres. June satt og undret seg over om de syntes hun var hakket verre enn Danny eller kanskje like ille, da stemmen til Sue brøt gjennom.
– Hvilken bror er De gift med?
Før hun rakk å svare, avslørte Lynne at hun var vel informert.
– Jeg håper ikke at det er en av dem som sitter fengslet.

Til toppen