Kjærlighetens mirakel (Heftet)

Serie: Odelsjenta 49

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Odelsjenta
Serienummer: 49
ISBN/EAN: 9788202471040
Kategori: Romanserier
Omtale Kjærlighetens mirakel
Lars merket ikke at han gråt før han kjente den salte smaken av en tåre som hadde forvillet seg inn i munnviken. Med en irritert bevegelse tørket han den vekk med håndbaken, før han lot børsa falle til bakken. Deretter snudde han seg, stakk hendene i lommene og gikk.

Til toppen

Andre utgaver

Kjærlighetens mirakel
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Utdrag

Stina sto og betraktet de festkledde gjestene som hadde samlet seg på tunet etter en overdådig bryllupsmiddag. Hun gned de verkende armene. Gjestene hadde forsynt seg både en og to ganger av maten. Det var ikke spart på noe. Sammen med de andre tjenestejentene hadde hun båret store, tunge fat fylt med kjøtt og poteter til de sultne gjestene, smilt tvungent og gremmet seg over at et par av de mannlige gjestene hadde strøket hånden over baken hennes. Men hun hadde bitt tennene sammen og latt som ingenting.
Da alle endelig var forsynt og hadde trukket ut i det vakre, varme været, der det var satt opp små bord dekket med kopper og glass rundt om på tunet og i hagen, slappet hun av. Spisesalen var ryddet, og nå skulle kaffe og kaker serveres.
Blikket hennes fanget Cecilie og Jørand, som sto og snakket med to kvinner. Det skar i henne av sjalusi da hun så det kjærlige blikket Cecilie sendte Jørand. Cecilie var nydelig i den kremhvite brudekjolen i silke, på hodet hadde hun et slør som ble holdt på plass av en vakker myrtekrans. Vakker var hun, det måtte hun innrømme, men et blendende ytre var ikke nok for å klare det harde livet som bondekone.
Stina lot blikket gli over de mannlige gjestene. Det var flere unge menn til stede, noen av dem staselige å se til, kledd i sine beste klær, men ingen av dem verdiget henne så mye som et blikk. Samme kunne det være, men hun håpet likevel at noen bød henne opp til dans. Cecilie og Jørand hadde lovet dem at alle skulle få være med på dansen senere på kvelden.
  – Står du her og henger?
Den skarpe stemmen fikk Stina til å snu seg. Det var Åsfrid.
– Ta med deg kaffekanne og et fat med kaker og ta en runde for å høre om noen vil ha. Det står klart på kjøkkenet.
  – Jeg har vondt i armene, klaget hun. – Kan jeg ikke få hvile meg litt? Hun så bønnfallende på Åsfrid.
  – Nei, det kan du ikke. Gjestene venter. Så ille er det vel ikke? Åsfrid betraktet henne et øyeblikk. – Ta bare med deg en kanne kaffe da, så kan en av de andre jentene ta kakefatet.
  – Takk, det var snilt av deg.
Stina fortet seg inn på kjøkkenet. Vinduene sto åpne, likevel var det en ulidelig hete i det store kjøkkenet. Hun tørket svetten av pannen med forklesnippen før hun grep en sølvkanne fylt med brennhet, nykokt kaffe og gikk ut igjen.
  Solen stekte i nakken. Kragen på den svarte kjolen var våt av svette og en murrende smerte banket i kjevene. Det kjentes som om smilet hadde stivnet i ansiktet. Var de ikke snart forsynt? Hvor mange turer hun hadde hatt inn på kjøkkenet for å hente mer kaffe, hadde hun ingen anelse om. Føttene var såre av all løpingen, hun kom knapt til å orke dansen senere, den som hun hadde gledet seg slik til.
Kannen var tom, hun måtte inn en gang til. Idet hun skrådde over tunet la hun merke til en kar kledd i mørk dress som sto lent mot husveggen med hendene i lommene og stirret på henne. Han var kraftig bygd, men slank og muskuløs. Det svarte håret var vannkjemmet og strøket bakover, og et svakt smil lå om munnen. Det var noe kjent med ham. Hvor hadde hun sett ham før? Han var pen, men det var et hardt drag i det unge ansiktet hans. Stina kjente en svak uro da hun møtte blikket hans. De mørke øynene betraktet henne med kjølig interesse. Hun hadde ikke lagt merke til ham under middagen. Hun stanset nølende foran ham.
  – Hvorfor ser du slik på meg? spurte hun usikkert.
Han smilte skjelmsk.
– Det var ikke meningen å stirre, men du er så nydelig. Jeg har aldri sett noen som er så pen.
Stina rødmet.
– Ikke prat tull, sa hun irritert.
  Leppene hans strammet seg ørlite.
– Det er sant.
  – Jeg har ikke tid til å høre på slikt fjas, så hvis det ikke var noe annet, har jeg det travelt. Fruen liker ikke at jeg står og snakker med gjestene. Hun ville gå forbi da han grep henne varsomt i armen og holdt henne tilbake.
  – Ikke bry deg om henne, flirte han. – Jeg håper jeg får en dans med deg i kveld?

Til toppen

Bøker i serien