Kjærlighetsbåndet (Heftet)

Serie: Soloppgang 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202421533
Kategori: Romanserier
Omtale Kjærlighetsbåndet

 Stina er på besøk hos Mathias, da hun ser en ukjent mann stirre på henne fra kvistvinduet. Hvem er han og hva gjør han der?
Gjertrud viser Andrine en ring og sier at hun fikk den hun da hun og Isak giftet seg i Christiania. Andrine nekter å tro henne, men ber bestemoren om lov til å reise til hovedstaden for å lete etter sin trolovede.

De satte seg på sengen. Isak la armen om henne. Det luktet så godt av ham, rent og maskulint. Hun la hodet på skulderen hans og nøt at han var hos henne.
«Om jeg skal saumfare hver krik og krok i Christiania, så skal jeg finne søsteren min,» sa han barskt, mens han stirret ut i rommet.


UTDRAG FRA BOKEN:
Stina kikket opp på hovedhuset og la merke til at gardinene rørte på seg i det lille kvistvinduet. Hun følte at noen hadde holdt øye med henne, og myste opp dit … og med ett fikk hun se et hvitt ansikt mot en mørk hårmanke. Det var en mann som sto der og stirret på henne med vidåpne øyne. Så rygget han tilbake og ble borte, som om han aldri hadde vært der.
            Hun svelget. Hvem i all verden var han? Hun gløttet på Mathias. «Jeg så en mann i vinduet på kvisten,» sa hun.
            Mathias stirret på henne et øyeblikk, før han begynte å le. «En mann på kvisten? Nei, nå tror jeg du har sett syner, Stina.»
            Hun så opp dit igjen, men nå var gardinene trukket for. Hun var sikker på at hun hadde sett en manneansikt der. «Jeg vet hva jeg så,» sa hun og kjente at hun ble ergerlig på ham. Han lo uhemmet. Visst var det godt å se ham le, men hun likte ikke at han ikke tok henne alvorlig. «Han var hvit i ansiktet, og håret var like svart som ditt,» sa hun. Hun ga seg ikke, hun hadde jo sett ham så tydelig! Det gikk ikke an å innbille seg noe slikt.
            Mathias sluttet å le og tørket lattertårene. «Ja vel. Da så du noen der, men jeg kjenner ikke til noen husgjest på kvisten. Du får gå opp dit etterpå og se om du finner ham.»
            «Nei, takk, det vil jeg ikke!» Hun grøsset bare ved tanken. Kunne Mathias ha rett? Hadde hun bare innbilt seg at det var noen der? Igjen kikket hun opp dit. Nå var vinduet åpent! Hun svelget. «Se selv, Mathias. Vinduet er åpent!» Stemmen skalv.
            Han snudde seg og kikket opp. «Nå må du gi deg, Stina. Det er ikke morsomt lenger. Vinduet er lukket, det må du da selv se.»
            Stina så opp og rygget tilbake. «Nei, det er ikke mulig ... Vinduet sto oppe for et øyeblikk siden.»
            Mathias begynte å gå mot en benk som sto ved låven, og der satte han seg. Hun hastet etter ham og sank ned ved siden av ham.
            «Jeg lurer på om du har fått for lite søvn i det siste, Stina. Kanskje du burde gå hjem og sove noen timer?» Han så oppriktig urolig ut.
            Hun gløttet opp på det lukkede vinduet. «Jeg ... Ja, kanskje du har rett, Mathias. Jeg må jo ha innbilt meg det.» Men det var hun sannelig ikke sikker på. Hun var da ikke i ferd med å bli gal?
            Han la armen om skulderen hennes og sukket. «Jeg beklager at jeg lo av deg, men du så så komisk ut, der du glante storøyd opp på vinduet. Jeg har aldri sett noen der oppe. Det ble riktignok sagt at det spøkte her da vi flyttet inn, at bestefaren til Isak gikk igjen her, men vi har aldri hørt noe. Det er stille som graven i hovedhuset.»
            Stina så skrekkslagen på ham. «Stille som graven ... Det var da en uhyggelig ting å si?»
            «Det var bare en talemåte. Nå må du glemme dette, og heller nyte solen som skinner. Det er ikke så kaldt i dag.»
            «Ja, du har helt rett. Jeg skal ikke tale mer om dette. Det er noe annet som er viktigere.»
            «Hva er det, da?» Han lente seg frem og så på henne med øyne som plutselig virket trette.
            «Det gjelder Inga. Vet du at hun svermer for Isak?»
            Han slo hånden på låret. «Hva sier du? Hvor har du det fra?»
            «Hun sa det til meg. Jeg minnet henne på at han er trolovet med Andrine, men hun later ikke til å bry seg det minste om det ...»
            «Du skal ikke høre på alt Inga sier. Hun er så ung og full av fantasier. Jeg vet at hun har svermet for flere gutter i nabolaget. Dette med Isak er nok bare ungpikedrømmer.»
            Stina var ikke så sikker på det. Hun hadde sett et dypt hat i øynene til Inga, og hun hadde også sett hvordan de skinte da hun talte om Isak. Hun var kjær i ham, det var det ikke tvil om.
            «Du tar nok feil, Mathias. Jeg synes du skal be foreldrene dine passe litt på henne. En dag kan hun gjøre noe fatalt.» Hun unnlot å si at det var Inga som hadde skutt Isak, men at kulen hadde vært beregnet på Andrine. Hun var usikker på hvordan hun skulle bære seg ad med dette. Skulle hun fortelle det til lensmannen, eller skulle hun tie? Inga kunne glatt snakke seg ut av det, hvis lensmannen kom på døren. Det ville ha blitt ord mot ord. Det fantes ikke noe bevis, ikke som hun kjente til i hvert fall. Dessuten risikerte hun å miste Mathias. De var så sterkt knyttet til hverandre i denne familien, at han godt kunne legge henne for hat hvis hun anmeldte søsteren hans. Hun elsket ham, og ville ikke ta noen sjanser.
            «Vi tar oss av Inga på vår måte, Stina. Du trenger ikke tenke på hva Inga gjør og ikke gjør. Mor holder henne i ørene, far også. Så glem dette nå, vær så snill. Jeg er sliten og orker ikke tale mer verken om henne eller spøkelser i vinduene. Vi lar det ligge.»
            «Ja vel. Da gjør vi det,» sa hun og forsto at hun hadde tenkt riktig. Hun måtte tie om skuddet som hadde falt – og om hva Inga var i stand til å gjøre. Hun ventet barnet til Mathias, og en dag ville hun forhåpentligvis selv være en del av denne familien.
            Det ville bli vanskelig, men valget var tatt.
 
Stina var tilbake hos fru Lierviken og satt sammen med henne i salongen. Fruen fortalte om gamle dager, den tiden da hun var ung og forelsket. «Ja, min ektemann var snill. Jeg håper at din Mathias også vil behandle deg pent. Det er ikke alle forunt å finne en snill ektemake.»
            «Mathias er en god mann, fru Lierviken. Han bærer meg på hendene,» sa hun.
            «Ja, det får jeg da inderlig håpe. Har du hørt noe mer fra folket på Finnskogen, da? Denne Maja som du ble så godt kjent med, hvordan var hun egentlig?»
            Stina ble igjen påminnet om det som hadde skjedd der, og følte seg med ett utilpass. Det hun var blitt utsatt for på vertshuset, var vanskelig å glemme, men hun måtte forsøke å skyve det fra seg. Det gagnet henne ikke å dvele ved noe så ødeleggende.
            «Maja er litt vill av seg, men hun er snill og god, og hun snor faren rundt lillefingeren – bortsett fra i ekteskapsspørsmålet. Jeg lurer ofte på om hun ble nødt til å gifte seg med nabogutten. Kanskje lot faren henne slippe, tross alt. Jeg skal skrive et brev til henne i kveld og høre hvordan alt er gått.»
            Fru Lierviken nikket. «Det er godt å høre at hun er snill. Men vill? Hva mener du med det?»
            «Hun lever ikke etter de skikkene vi er vant til, det var bare det jeg mente,» sa Stina. Hun stusset litt over fruens interesse.
            Jensine kom inn, og det ble stille mellom dem. «Ønsker fruen noe å drikke? En kopp kaffe, eller kanskje et kakestykke?» spurte tjenestepiken og neide foran fru Lierviken.
            «Nei, takk. Jeg sier ifra når jeg ønsker noe, Jensine,» sa hun bryskt.
            Jensine rødmet. «Takk, frue.» Hun neide igjen og spankulerte ut, tydelig flau over å ha forstyrret dem.
            «Maja burde ha bodd her hos meg, så kunne jeg ha oppdratt henne,» sa den gamle med et lurt smil, men Stina kunne ane et alvor i stemmen hennes. Ordene overrasket henne. Maja var en fremmed, og hun kunne ikke forstå hvilken interesse fruen hadde av denne piken.
            «Jeg tror ikke hun ville ha likt seg her. Hun er så knyttet til Finnskogen. Dessuten bor hun på en staselig gård, og hun har sin far der. Jeg ba henne komme på besøk til Kongsvinger, men hun sa at hun aldri fikk lov av faren. Hun skulle forsøke å rømme hit, men det tror jeg var tomme ord.»
            «Jaså, sa hun det? Ja, hun høres litt vill ut. Men at hennes far ikke vil sende henne til byen, kan jeg til en viss grad forstå.»
            Stina ble mer enn forvirret. Fruen motsa seg selv. Først ønsket hun at Maja skulle bo her, og så hadde hun forståelse for at hun ikke fikk lov til å reise hit. Nå ja, den gamle var kanskje litt forvirret, antok hun – selv om hun hadde vanskelig for å tro det også. Fru Lierviken virket klar i hodet, ingenting tydet på noe annet. Hun skyndte seg å forandre samtaleemne.
            «Jeg opplevde noe besynderlig da jeg besøkte Mathias i dag. Da vi sto ute på tunet, så jeg en mann i vinduet på kvisten. Mathias sa han hadde hørt at det spøkte på gården da de flyttet dit. Kjenner du til det
            Fru Lierviken gispet. «En mann? Hvordan så han ut?»
            Stina beskrev ham så godt hun kunne.
            «Det kan være ... Nei, jeg kan ikke tro det! Han er død for lenge siden. Det er i hvert fall blitt sagt at han er det. Du har kanskje sett et spøkelse ...»
            «Hvem taler du om?»
            «Peikko Ringvik, bestefaren til Isak. Gården tilhørte jo Isaks familie i mange år, før faren hans mistet alt, og faren til Mathias kjøpte gården. Isaks bestefar arbeidet som bøddel her i egnen for mange år siden.»
            Stina grøsset. «Bøddel? Noe så forferdelig!»
            «Ja, det var forferdelig. Han var en ond mann, og han påtok seg frivillig dette arbeidet utenom gårdsdriften. Men det var vel bare den ene henrettelsen han sto for. Så en dag ble han plutselig borte. Hvordan ryktet oppsto, husker jeg ikke, men det ble sagt at han døde, og at han går igjen på kvisten på gården. Men jeg vet sannelig ikke. Jeg har mine egne tanker om det,» sa hun kryptisk.
            Stina ble så nysgjerrig at hun satt som en spent bue foran henne. «Hvor foregikk denne henrettelsen? Hvem var ...»
            Fruen løftet armen og viftet med hånden. «Jeg synes ikke vi skal snakke mer om dette. Henrettelsen foregikk et stykke herfra, det er alt jeg vet.»
            Det formelig kriblet av spenning i Stina, til tross for at en henrettelse var grusom.
            «Det er ikke mange som er blitt henrettet siden den gang, men jeg vet at det fortsatt skjer i landet vårt. Gud forby,» sa den gamle damen og sukket. Stina ble forundret da hun så en tåre renne nedover det rynkete kinnet hemmes.
            «Hvorfor gråter du, fru Lierviken?»
            «Jeg kjente den som døde den dagen,» sa hun lavt. «Jeg kjente henne veldig godt.»

Til toppen

Andre utgaver

Kjærlighetsbåndet
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Bøker i serien