Kjærlighetsbarnet (Heftet)

Serie: Fossefall 50

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Fossefall
Serienummer: 50
ISBN/EAN: 9788202405946
Kategori: Romanserier
Omtale Kjærlighetsbarnet
Kajsa rømmer med Kallin, som hun elsker over alt på jord. Men de innser at de kan ikke fortsette å flykte resten av livet, og Kajsa har ikke annet valg enn å vende tilbake og ekte Wilhelm.
Livet som Wilhelms hustru blir imidlertid enda vanskeligere enn hun kunne forestille seg. Ektemannen er brutal og slem. Men hvilken annen valg har hun enn å bli, når han truer med å skade den hun elsker?

«Du kan ikke gjøre det mot Kallin. Han er ikke skyld i dette. Du er gal!» skrek Kajsa.
«Kallin skal bort fra Finnskogen, om jeg så skal fjerne ham selv,» sa Wilhelm kaldt. «Men du får et valg, Kajsa. Lar du meg få deg når jeg ønsker, lar jeg ham være. Hvis ikke …»
Han hevet et øyenbryn og satte blikket i henne. «Nå? Hva blir svaret ditt?»

UTDRAG FRA BOKEN:
Kajsa hoppet ned av hesten og sprang ivrig bort til Kallin. Han bar steiner inn i røykstua, som nå var ferdig bygget. Da han oppdaget henne, kastet han steinen fra seg som om den ikke veide noe og sprang henne i møte. Hun slo armene om halsen hans og klemte seg inntil ham.
«Kallin, min elskede Kallin,» sa hun og skjøv seg litt tilbake. Tårene rant nedover kinnene hennes, og han strøk dem bort med varsomme bevegelser.
«Kjære Kajsa. Ikke gråt. Du er jo hos meg nå. Jeg vil se at du smiler,» sa han og kysset henne mykt på munnen.
«Kallin. Jeg … jeg måtte se deg igjen nå. Jeg blir kvalt på gården til Wilhelm. Det er bare gamle mennesker der. Jeg vil være hos deg, jeg trenger deg,» la hun til mens hun snufset. Gråten stilnet etter litt, og Kallin holdt henne fast i armene.
«Jeg forstår deg så godt, Kajsa. Det går ikke et sekund uten at jeg tenker på deg. Jeg … Har han krevd sitt? Jeg mener …?» Han ble stille. Øynene hans ba om at det ikke måtte være slik, men hun kunne ikke lyve for ham. Han ville ha sett det med en gang.
«Ja, Kallin.» Hun slo blikket ned, orket ikke se sorgen og sjalusien i øynene hans. Hun kunne ikke ha gjort noe annerledes.
«Jeg hater den mannen. Han har ødelagt alt,» sa han hardt.
Hun så på ham igjen, kunne ikke la være. «Ja, det har han, men vi må gjøre det beste ut av det. Jeg har sagt fra at jeg ikke vil ha ham, at han må holde seg unna meg heretter. Han har forsonet seg med det, Kallin.»
«Jeg vet ikke om jeg kan tro på det, Kajsa. Han vil kreve sin rett, uten at du får gjort noe med det. Han er en mann, Kajsa. Det må du ikke glemme.»
Hun ville ikke tale om dette nå som hun endelig var hos ham igjen. «Hvordan går det her? Er ildstedet snart ferdig?» spurte hun så og smilte til ham.
Han trakk henne inntil seg igjen. «Hvordan går det med barnet? Han var vel ikke brutal mot deg?»
«Barnet har det bra, min elskede,» sa hun.
«Jeg frykter for deg og barnet,» sa han. Han la hånden sin i hennes og trakk henne med seg inn i røykstua. Det var kaldt der, men hun ble glad da hun så at ildstedet snart var ferdig. Steinene var fint murt sammen og dekket deler av den ene stua.
«Du har vært flink,» sa hun og tittet rundt seg.
Han smilte stolt. «Ja, men jeg har også fått mye hjelp. Ola har jo hjulpet med to arbeidere, og Mitti hjelper til. Så jeg kan ikke klage.»
«Men hva gjør du nå, da? Vinteren har jo kommet.»
«Vi varmer oss i ria. Det går bra. Om et par dager kan jeg ta ildstedet i bruk.»
Hun nikket. «Det har blitt fint her.» På gulvene lå det filleryer, og på tømmerveggene hang det malerier. Hun la spesielt merke til ett av dem, og gikk bort dit. «Hvem er dette?»
«Det er en tante som bor i Finland. Jeg fant det blant fars saker.»
Kajsa så på damen, som virket streng med den stramme hårknuten bakpå hodet og de smale leppene. Huden var mørk og værbitt.
«Du har fått møbler også, ser jeg.» Hun merket seg divanen og det runde bordet med løveføtter. Hun var sikker på at faren hadde skjenket ham møblene, men lot være å spørre ham. Kallin var en stolt mann og ønsket nok at hun skulle tro at han hadde skaffet dem selv.
Hun gikk inn i en sovealkove hvor det sto tre senger på rekke inn mot veggen. I hjørnet sto en bred seng, og hun antok at det var der Kallin sov, og der han hadde håpet at de skulle ligge ved siden av hverandre. Så ble det ikke slik. Men en dag, tenkte hun og tittet på Kallin, som nå sto ved siden av henne.
«Jeg vet hva du tenker,» sa han og la armen om henne og trakk henne inntil seg, slik at hun la hodet på den brede brystkassen hans. Hun kunne høre hjertet hans banke.
«Ja, det gjør du nok, Kallin. Er du alene på torpet nå?» Hun kikket opp på ham, smilte og kjente seg varm om hjertet.
«Ja, det er jeg. Jeg er alene til i morgen,» sa han og klemte kinnet hennes. Hun kysset ham fort og skjøv seg tilbake, satte seg på sengekanten og kjente at madrassen var myk. Den var nok nylig stappet med halm, tenkte hun.
«Jeg blir her til i morgen. Jeg orker ikke dra fra deg,» sa hun.
Kallin ristet på hodet. «Nei, det får du ikke lov til, Kajsa. Det blir bygdesnakk, og det vil jeg ikke ha noe av,» sa han myndig og satte seg ved siden av henne.
Hun ble overrasket over ordene hans. «Men jeg vil være hos deg, Kallin. Jeg orker ikke den mannen.»
«Hva tror du han vil si hvis du blir borte en hel natt? Han vil lage bråk for meg. Han vil forstå at du har vært her.» Han hadde rett, og hun visste det.
Hun skvatt da hun hørte en lyd utenfor tømmerveggen. Var det noen som hostet? Kallin måtte ha hørt det, han også, for han reiste seg fort.
«Det er noen utenfor. Jeg går og ser etter hvem det er,» sa han.
«Jeg blir med deg.»
De gikk sammen ut på tunet og rundt hushjørnet, men det var ingen der. Kallin klødde seg i hodet.
Så kikket hun på bakken. Det var fotspor i snøen. De ledet bort til stien og videre ned til tjernet.
«Det har vært noen her. Hvem kan det ha vært, tror du?» spurte hun, men Kallin ristet bare på hodet.
«Det er i hvert fall ingen av mine arbeidere. De har fri i kveld, og Mitti er i bygda sammen med en av tjenestejentene til Helene.»
«Er Mitti kjær?»
«Ja, det virker som det er alvor.»
«Kom, vi går og ser hvor sporene fører,» sa hun, og sammen gikk de bort til stien.
«Hvorfor banket han ikke på døren eller ga seg til kjenne?» sa Kallin etter at de hadde gått en stund. «Det var i hvert fall tydelig at det var en mann. Fotsporene var for store til å tilhøre en kvinne.»
«Ja, det må det ha vært.» Kajsa bet seg i leppen av nervøsitet. Kunne det være at Wilhelm hadde fulgt etter henne? Nei, det var ikke mulig. Han hadde gjester på gården og var opptatt med dem. Men hvem skulle det ellers ha vært? En omstreifer? En fremmed, som hadde gått seg vill i skogen?

Til toppen

Andre utgaver

Fossefall 50
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Bøker i serien