Kajsa rømmer med Kallin, som hun elsker over alt på jord. Men de innser at
de kan ikke fortsette å flykte resten av livet, og Kajsa har ikke annet valg
enn å vende tilbake og ekte Wilhelm. Livet som Wilhelms hustru blir
imidlertid enda vanskeligere enn hun kunne forestille seg. Ektemannen er
brutal og slem. Men hvilken annen valg har hun enn å bli, når han truer med
å skade den hun elsker?
«Du kan ikke gjøre det mot Kallin. Han er
ikke skyld i dette. Du er gal!» skrek Kajsa. «Kallin skal bort fra
Finnskogen, om jeg så skal fjerne ham selv,» sa Wilhelm kaldt. «Men du får et
valg, Kajsa. Lar du meg få deg når jeg ønsker, lar jeg ham være. Hvis ikke
…» Han hevet et øyenbryn og satte blikket i henne. «Nå? Hva
blir svaret ditt?» UTDRAG FRA BOKEN: Kajsa hoppet ned av hesten og sprang ivrig bort til Kallin. Han bar steiner inn
i røykstua, som nå var ferdig bygget. Da han oppdaget henne, kastet han steinen
fra seg som om den ikke veide noe og sprang henne i møte. Hun slo armene om
halsen hans og klemte seg inntil ham. «Kallin, min elskede Kallin,» sa
hun og skjøv seg litt tilbake. Tårene rant nedover kinnene hennes, og han strøk
dem bort med varsomme bevegelser. «Kjære Kajsa. Ikke gråt. Du er jo hos
meg nå. Jeg vil se at du smiler,» sa han og kysset henne mykt på
munnen. «Kallin. Jeg … jeg måtte se deg igjen nå. Jeg blir kvalt på
gården til Wilhelm. Det er bare gamle mennesker der. Jeg vil være hos deg, jeg
trenger deg,» la hun til mens hun snufset. Gråten stilnet etter litt, og Kallin
holdt henne fast i armene. «Jeg forstår deg så godt, Kajsa. Det går ikke
et sekund uten at jeg tenker på deg. Jeg … Har han krevd sitt? Jeg mener …?» Han
ble stille. Øynene hans ba om at det ikke måtte være slik, men hun kunne ikke
lyve for ham. Han ville ha sett det med en gang. «Ja, Kallin.» Hun slo
blikket ned, orket ikke se sorgen og sjalusien i øynene hans. Hun kunne ikke ha
gjort noe annerledes. «Jeg hater den mannen. Han har ødelagt alt,» sa
han hardt. Hun så på ham igjen, kunne ikke la være. «Ja, det har han,
men vi må gjøre det beste ut av det. Jeg har sagt fra at jeg ikke vil ha ham, at
han må holde seg unna meg heretter. Han har forsonet seg med det,
Kallin.» «Jeg vet ikke om jeg kan tro på det, Kajsa. Han vil kreve sin
rett, uten at du får gjort noe med det. Han er en mann, Kajsa. Det må du ikke
glemme.» Hun ville ikke tale om dette nå som hun endelig var hos ham
igjen. «Hvordan går det her? Er ildstedet snart ferdig?» spurte hun så og smilte
til ham. Han trakk henne inntil seg igjen. «Hvordan går det med barnet?
Han var vel ikke brutal mot deg?» «Barnet har det bra, min elskede,» sa
hun. «Jeg frykter for deg og barnet,» sa han. Han la hånden sin i hennes
og trakk henne med seg inn i røykstua. Det var kaldt der, men hun ble glad da
hun så at ildstedet snart var ferdig. Steinene var fint murt sammen og dekket
deler av den ene stua. «Du har vært flink,» sa hun og tittet rundt
seg. Han smilte stolt. «Ja, men jeg har også fått mye hjelp. Ola har jo
hjulpet med to arbeidere, og Mitti hjelper til. Så jeg kan ikke
klage.» «Men hva gjør du nå, da? Vinteren har jo kommet.» «Vi
varmer oss i ria. Det går bra. Om et par dager kan jeg ta ildstedet i
bruk.» Hun nikket. «Det har blitt fint her.» På gulvene lå det
filleryer, og på tømmerveggene hang det malerier. Hun la spesielt merke til ett
av dem, og gikk bort dit. «Hvem er dette?» «Det er en tante som bor i
Finland. Jeg fant det blant fars saker.» Kajsa så på damen, som virket
streng med den stramme hårknuten bakpå hodet og de smale leppene. Huden var mørk
og værbitt. «Du har fått møbler også, ser jeg.» Hun merket seg divanen
og det runde bordet med løveføtter. Hun var sikker på at faren hadde skjenket
ham møblene, men lot være å spørre ham. Kallin var en stolt mann og ønsket nok
at hun skulle tro at han hadde skaffet dem selv. Hun gikk inn i en
sovealkove hvor det sto tre senger på rekke inn mot veggen. I hjørnet sto en
bred seng, og hun antok at det var der Kallin sov, og der han hadde håpet at de
skulle ligge ved siden av hverandre. Så ble det ikke slik. Men en dag, tenkte
hun og tittet på Kallin, som nå sto ved siden av henne. «Jeg vet hva du
tenker,» sa han og la armen om henne og trakk henne inntil seg, slik at hun la
hodet på den brede brystkassen hans. Hun kunne høre hjertet hans banke. «Ja,
det gjør du nok, Kallin. Er du alene på torpet nå?» Hun kikket opp på ham,
smilte og kjente seg varm om hjertet. «Ja, det er jeg. Jeg er alene til
i morgen,» sa han og klemte kinnet hennes. Hun kysset ham fort og skjøv seg
tilbake, satte seg på sengekanten og kjente at madrassen var myk. Den var nok
nylig stappet med halm, tenkte hun. «Jeg blir her til i morgen. Jeg
orker ikke dra fra deg,» sa hun. Kallin ristet på hodet. «Nei, det får
du ikke lov til, Kajsa. Det blir bygdesnakk, og det vil jeg ikke ha noe av,» sa
han myndig og satte seg ved siden av henne. Hun ble overrasket over
ordene hans. «Men jeg vil være hos deg, Kallin. Jeg orker ikke den
mannen.» «Hva tror du han vil si hvis du blir borte en hel natt? Han vil
lage bråk for meg. Han vil forstå at du har vært her.» Han hadde rett, og hun
visste det. Hun skvatt da hun hørte en lyd utenfor tømmerveggen. Var det
noen som hostet? Kallin måtte ha hørt det, han også, for han reiste seg
fort. «Det er noen utenfor. Jeg går og ser etter hvem det er,» sa
han. «Jeg blir med deg.» De gikk sammen ut på tunet og rundt
hushjørnet, men det var ingen der. Kallin klødde seg i hodet. Så kikket
hun på bakken. Det var fotspor i snøen. De ledet bort til stien og videre ned
til tjernet. «Det har vært noen her. Hvem kan det ha vært, tror du?»
spurte hun, men Kallin ristet bare på hodet. «Det er i hvert fall ingen
av mine arbeidere. De har fri i kveld, og Mitti er i bygda sammen med en av
tjenestejentene til Helene.» «Er Mitti kjær?» «Ja, det virker
som det er alvor.» «Kom, vi går og ser hvor sporene fører,» sa hun, og
sammen gikk de bort til stien. «Hvorfor banket han ikke på døren eller
ga seg til kjenne?» sa Kallin etter at de hadde gått en stund. «Det var i hvert
fall tydelig at det var en mann. Fotsporene var for store til å tilhøre en
kvinne.» «Ja, det må det ha vært.» Kajsa bet seg i leppen av nervøsitet.
Kunne det være at Wilhelm hadde fulgt etter henne? Nei, det var ikke mulig. Han
hadde gjester på gården og var opptatt med dem. Men hvem skulle det ellers ha
vært? En omstreifer? En fremmed, som hadde gått seg vill i skogen?