Marina red mellom ektemannen og Arne Holm. Tre betjenter var også med og holdt øyne og ører oppe. De sa ikke et ord til hverandre mens de red gjennom skogen. Hun hadde for lengst begynt å angre på at hun ble med ut hit. Det var fortsatt tidlig ettermiddag, men det var ikke stort med dagslys igjen. Snøen lå som et vakkert teppe over alt, men hun fant ingen glede i det idylliske landskapet rundt henne.
Da hun hørte fosseduren, spisset hun ører og ga tegn til at Lucas skulle stanse.
«Hører dere fossen?» spurte hun lavt.
«Ja, fossen er ikke langt unna. Da er vi på rett spor, eller?» spurte Lucas. Han hvisket.
«Det er vi. Om ikke lenge kommer vi til alleen. Jeg kjenner meg igjen her.»
Arne Holm viftet med armen for å få betjentene til å ri forbi dem.
Igjen red de videre, og snart åpenbarte alleen seg foran dem. Lucas så på Marina med varme øyne, bøyde seg til siden og så ned på bakken. «Her er det tydelige spor etter hester i snøen.»
«Det er der vi stanset og snudde hestene våre. Vi må ri videre, for Carl fortsatte i den retningen.» Hun pekte bortover kjerreveien, der hvor det svingte til høyre.
«Vi fortsetter,» kommanderte Lucas med lav stemme.
Igjen satte de hestene i skritt, og da la Marina merke til sporene etter bare én hest. «Der. Det må være sporene etter Carls hest,» sa hun lavt.
Lucas nikket. «Vi får se hvor de ender.»
Da de kom til enden av kjerreveien, og det ikke var en gård å se, stønnet Lucas av irritasjon. «Det var det. Her forsvinner alle spor. Ikke er det hus her og i hvert fall ikke en gård,» sa han og lot være å snakke lavt. Han hadde tydeligvis fått nok. Igjen var de kommet ut for et blindspor.
Marina hoppet ned av hesten og så nærmere på sporene, og da la hun merke til flere fotspor like ved. «Se der! Her er det mange spor i snøen. Noen har hentet ham, det er jeg sikker på. Det er tydelige fotspor her, og det er ikke etter bare én mann, men flere,» sa hun og så opp på Lucas, som hoppet ned fra hesten. Arne Holm, som hadde sittet på hesten litt unna dem, hoppet ned han også og hastet bort til dem.
«Ja, se der. Carl må ha blitt hentet.» Lucas begynte å gå bortover i den dype snøen mens han hele tiden så ned på sporet han fulgte. «De som vil, får bli med, men hold våpnene klare,» kommanderte han.
Marina ble med, men holdt seg rett bak Lucas. Det føltes trygt. Samtidig holdt hun øynene oppe. Hun kikket rundt seg og la snart merke til en høyde. Der kunne det være en hule, tenkte hun.
Hun gikk fra de andre og bort dit. Bak seg hørte hun Lucas hviske intenst om at hun skulle komme tilbake. Men hun var ikke til å stoppe, for hun syntes hun hørte stemmer. Lave, mumlende stemmer, og hun vinket de andre til seg mens hun la en finger over munnen. Heldigvis forsto de hva hun mente og ble stående og lytte.
«Det er noen der inne,» hvisket Arne Holm ivrig.
«Ja, jeg hører det samme. Hold våpnene klare.» Lucas løftet geværet og spente hanen, før han gikk forsiktig frem. Da han så at alle var klare med våpnene, bykset han frem. De andre fulgte etter. Marina ble stående utenfor mens hjertet banket som besatt. Hun var livredd for Lucas, for tenk om de begynte å skyte der inne?
Høye stemmer nådde henne, så lød flere skudd og hun begynte å gråte. Det hele var så skremmende at hun måtte bite seg i hånden for ikke å begynne å skrike.
Hun satt på huk i den kalde snøen da noen kom ut fra hulen. Lettelsen rev tak i henne da hun så at det var Lucas. Det så ikke ut som han var skadet, men da Arne Holm kom krabbende ut med et blødende sår i brystet, satte hun i et hyl. Hun var livredd. Det så ut til at det var alvorlig fatt med politietterforskeren.

Til toppen