Sophie var helt i villrede. Var ikke Ansgar omkommet likevel? Hadde han lurt henne hele tiden - var han bare en simpel lykkejeger? Hun kastet seg på sengen og gråt all sin sorg og smerte ned i puten.- Fredrik! Dere må gi beskjed til Fredrik! hikstet hun. - Vi har allerede sendt bud på ham, og håper at han når frem i tide ... Plutselig skar en smerte gjennom henne. Så forsvant den, bare for å komme sterkere igjen. Det er for tidlig, tenkte Sophie. Men riene økte i styrke, og Sophie skjønte at tiden var inne. Nå måtte hun kjempe - det var ingen tid til dagdrømmer mer. Nå var det alvor.
