Knuste drømmer (Heftet)

Serie: Soloppgang 52

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 52
ISBN/EAN: 9788202538347
Omtale Knuste drømmer

Nikolai har havnet i en situasjon han ikke har kontroll over, og det kan raskt bli svært alvorlig.
Marina er fortvilet over tante Stinas stahet og egoisme, men kan kjærligheten seire likevel?

Tårene rant i strie strømmer nå, og hun skulle til å sette seg opp i salen da han kom løpende.
«Hva gjør du her?» sa han lavt.
Hun snudde seg mot ham. «Jeg kom for å se deg, Karolius, men du er visst opptatt på annet hold.»

«En leseopplevelse,» Gro Kåsmoli, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Knuste drømmer
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Sigmund sto foran henne. «Å, er det deg, Marna. Så hyggelig. Kom inn,» sa han blidt og hun trådde inn i hallen, som var blitt pusset opp. Det luktet maling lang vei.
«Ja, jeg syntes jeg måtte komme innom en tur.» Hun så rundt seg. Det var ikke et eneste møbel i hallen.
«Jeg ser på blikket ditt at du stusser over at det er så tomt her,» sa han lattermild. «Jeg leser deg som en åpen bok, men jeg får møbler. Det tar bare litt tid.»
«Hvordan går det med musikken? Får du til å skrive noe?»
«Bli med inn i stuen, Marna. Det er langt hyggeligere der.» Han åpnet en dobbel dør og Marna ble stående og se seg om i stuen. Sigmund hadde rett. Møblene var mørke, men veggene var kremhvite. Pianoet sto midt i rommet, og det bugnet av grønne planter.
«Har du fått plantene til oldemor?» Hun måtte spørre.
«Ja, det har jeg. Det er dem hun ikke fikk plass til i værelset sitt hos dere.»
«Ja, hun hadde jo så mange. Da må du passe ekstra godt på dem. De må ikke dø.»
«Jeg er fullstendig klar over det, Marna. Men sett deg ned i den nye sofaen min. Er den ikke fin?»
«Jo, det er den. Jeg er sikker på at du får det enda finere her når alt er ferdig.» Hun så at det manglet litt maling på den ene kortveggen og at han ikke hadde fått opp gardiner foran vinduene.
Hun sank ned i sofaen som Sigmund var så stolt av. Han satte seg på stolen foran henne og lente albuene på knærne. «Jeg setter pris på at du kom, Marna. Ja, jeg kunne ha sagt det minst hundre ganger. Der er notearkene mine, og der er pianoet.» Han pekte bort dit. «Kanskje jeg kommer på noe fint å komponere nå som verdens vakreste og yndigste pike sitter foran meg.» Han gliste, men Marna likte seg ikke. Sigmund trengte ikke å si så fine ord når han visste at hun ikke elsket ham. Dessuten passet det seg ikke, tenkte hun, men følte seg straks snerpete.
«Jeg kom ikke hit for å høre deg prate slik, Sigmund. Men, jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan.»
Han slo blikket ned. «Du må forstå at jeg har det vondt, Marna. Jeg kan ikke noe for det. Du er den eneste ene.»
Marna fikk vondt av ham. Om hun bare kunne ha hjulpet ham. Hun var glad i ham, bare ikke slik som han håpet.
«Jeg er så lei meg for at du har det slik, Sigmund. Vi ble jo enige om å beholde vennskapet. La oss ikke bli uvenner. Jeg orker ikke tanken på det, forstår du. Vi har talt mye sammen, lekt sammen og gjort mye hyss når jeg var på besøk på Finnskogen. Men den tiden er over. Vi har blitt voksne og alle forandrer seg.»
«Ja, du har rett i det, Marna. Det er jeg som oppfører meg dumt.»
Marna gikk bort til pianoet og satte seg på krakken. «Kan du spille noe vakkert for meg, Sigmund?»
Han satte seg ved siden av henne. «Jeg vet ikke om jeg får det til lenger.»
«Bruk hjertet ditt da, Sigmund. Du er så flink med ord. Skriv det ned på en eller annen måte. Jeg vet ikke hvordan du gjør det, men bruk følelsene dine.»
Han smilte svakt. «Det har jeg alltid gjort, men nå er alt så trist.»
«Så bruk det triste i deg. Kanskje det blir en vakker serenade?»
Han så på henne. «Ja, kanskje det kan bli det,» sa han og virket med ett litt blidere. Han begynte å spille. Hun så på fingrene hans som trykket ned tangentene og hun lyttet henført. Hun kunne ikke forstå hvordan han fikk det til, men Sigmund var et naturtalent. Og endelig klarte han å spille igjen.
Sigmund ble snart opptatt med å skrive ned noter på arket og Marna begynte å bli utålmodig. Hun hadde sittet lenge og hørt og sett på ham.
«Nå må jeg gå, Sigmund. De venter meg der hjemme, vet du. Og du må komme en tur innom en dag. Vi vil alle sette pris på det.»
«Ja, Marna. Jeg skal komme. Men nå har jeg endelig kommet på noe her. Jeg tror dette kan bli bra.»
«Det er flott og det gleder meg. Du får si ifra neste gang du ønsker meg her. Jeg kommer.»
«Du er en sann venn,» sa han og la fra seg blekkpennen. «Takk, Marna. Jeg vil gjerne ha deg som venn.»
«Jeg vet det,» lo hun. Hun klemte ham og ba han bli sittende. «Jeg finner veien ut selv.»

Til toppen

Bøker i serien