Kom tilbake (Heftet)

Serie: Emma og Johannes 12

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Emma og Johannes
Serienummer: 12
ISBN/EAN: 9788202573126
Kategori: Romanserier
Omtale Kom tilbake

Johannes blir med Emma til Kristiansund. Der treffer de Kveita, og hun håper han kan gi dem svaret på hva som har hendt med faren.
Et tilfeldig møte med Oliver gir henne noe å gruble over.


Emma ville rive seg løs fra det intense blikket, men kroppen lystret ikke. Hun hørte Johannes rope på henne, og at han var irritert.
– Jeg må gå nå, Oliver.
– Vent! Han la armene på skuldrene hennes og holdt henne tilbake. – La oss møtes før jeg drar, så skal jeg fortelle deg hvorfor livet mitt ble som det ble.

Til toppen

Andre utgaver

Kom tilbake
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Inger Harriet Hegstad:

Utdrag

Johannes hørte morens fortvilte gråt da han rundet naustveggen. Hun lå på kne på bryggen. Håret blafret i vindkastet som brått slo innover fjordarmen, og bølgene brøt mot svaberget bortenfor. Han så utover sjøen, lette med blikket etter farens båt, men det var ingen å se der ute, bare en flokk måker som lå og duppet i vannflaten. – Mor! Han løp bort til henne. – Her kan du ikke ligge. Bli med meg. – La meg være! Han så den spinkle nakken som lyste hvitt, håret, som hun alltid hadde vært stolt av, var flokete og matt. Han ga seg ikke, men grep henne i armen for å hjelpe henne opp. – La meg være, sa jeg! hveste hun mot ham. – Jeg blir her til Peder kommer tilbake. Hører du? – Nei, nå hører du på meg, mor. Far kommer tilbake, selvfølgelig gjør han det. Han trenger bare litt tid for seg selv nå. Kom! Han dro henne opp. Hun skalv som et aspeløv i vinden og lente seg inntil ham, hikstet av gråt som hun forsøkte å undertrykke. Han kjente fortvilelsen spre seg. Dette var alvorlig, og han, unggutten visste ikke hva han skulle gjøre. Moren hadde alltid vært en klippe, en som var sterk, kanskje for sterk noen ganger. Han husket nesten ikke at han hadde sett henne gråte. Iallfall ikke i årene etter at Elfrida døde. Selv da Jens døde, var hun rolig og fattet. Selv om tårene sto i blikket, gråt hun ikke. At hun nå falt sammen, skremte ham mer enn noe annet. Han hadde vært sint på henne, til og med foraktet henne for at hun hadde holdt sannheten om Jacob skjult for dem. Nå kunne han ikke annet enn å føle medlidenhet, og redsel for hvordan dette kom til å ende. Hadde faren reist fra dem for godt? Jenny kom ut på trappen. Hun så på Johannes med et uforstående blikk. – Hva er det som har skjedd? – Mor falt og slo seg, svarte han. – Kan du finne frem vann og noen kluter? – Selvfølgelig. Hun så langt på dem. Hva hun tenkte, var umulig å se. – Jeg skal hjelpe deg, Karen, sa hun mildt og gikk foran dem inn på kjøkkenet, hvor hun forsvant ut på vaskerommet. Johannes geleidet moren inn i stuen. Der la han et par pynteputer i enden på divanen. – Hvil deg nå, mor. Hun sank ned på divanen og krøllet seg sammen. Johannes bredte et pledd over henne og satte seg ved siden av henne. Hva skulle han gjøre? Hva i himmelens navn var det rette å si? Han strøk seg over håret, hørte moren hikste der hun lå. Tørre hikst, som om hun ikke hadde flere tårer igjen. – Du ... du må hente Peder. Endelig så hun på ham med et rødflammet ansikt, og øynene brant som i feber. – Finn ham, Johannes. – Ja, mor. Far kommer snart hjem. Ikke vær bekymret. – Han gjør det, ikke sant? Et lite håp ble tent i øynene hennes. – Peder er bare på en fisketur. Han hadde så lyst på ferskfisk, sa han. Det var sikkert derfor han dro. Johannes så forferdet på henne. – Det var vel ikke derfor han dro, mor. Hva kranglet dere om? – Vi kranglet ikke! Hun hevet stemmen. – Hvorfor sier du det? Peder og jeg krangler aldri. Gode Gud, dette var mer enn han kunne makte. Holdt det på å rable fullstendig for henne? Jenny kom tilbake. Hun satte fra seg vaskefatet på en stol, vred opp en klut i vann og gikk bort til moren. – Huff da. Du må ha slått deg kraftig, Karen, sa hun mildt. – Jeg skal vaske såret og legge på rene kluter. Hvordan føler du deg? – Jeg er bare trett. Ikke noe annet. Jenny så bekymret ut. – Bør vi hente doktoren? Såret i håndflaten er dypt. – Nei! Jeg trenger ikke noen doktor. Morens sinne flammet opp. – Gå nå. Jeg kan gjøre dette selv. Dere har vel annet å gjøre. Du skulle bake brød, Jenny, og du, Johannes, vet hva du skal gjøre. – Vi skal gå, men du må la Jenny hjelpe deg å vaske såret. Det kan sette seg betennelse i det. Moren lente seg tilbake og lukket øynene. Det gikk rykninger over ansiktet, og huden lå stramt over kinnbena, som hvitt porselen med røde flammer. Hun var ikke til å kjenne igjen. Johannes skvatt da en vindrosse slo mot veggen. Det blåste opp til storm, og ute på sjøen var faren, men fornuftig som han var, ville han sikkert søke ly på en av holmene. Hjertet slo urolig. Aldri før hadde han følt seg så hjelpeløs. Nå var det han som måtte ta avgjørelser, noe han ikke var vant til. Ragna var på skolen, og i dag var det han som skulle hente henne og Grete. De hadde en avtale med Dal om å kjøre og hente dem annenhver gang, for veien var for lang til at de kunne gå. – Føles det bedre nå? Jenny tok vaskefatet under armen. – Takk ... Jeg kommer snart, skal bare hvile en stund. Vi får håpe Peder får fisk. Det skal bli godt med fersk fisk til middag. Johannes klarte ikke å høre mer på moren, og gikk raskt ut av rommet. Ute på trappen ble han stående og speide utover fjordarmen. Ingen båt var å se. Jenny kom etter og stilte seg ved siden av ham.

Til toppen

Bøker i serien