Amelia gikk inn i doktorfløyens stue, som denne delen av hospitalet raskt hadde blitt kalt etter at doktor Grant nylig flyttet inn hit sammen med den lille datteren. Helene lekte med Bella, så hun, valpen Helene nettopp hadde fått av faren. Barnet trillet en liten ball bortover gulvet, som valpen straks halset etter, før hunden logrende pilte tilbake til Helene og la ballen i fanget hennes.

Jentas lyse latter fylte stuen da hun på ny lot ballen rulle bortover gulvet, og valpen hentet den, akkurat like henrykt som første gang.

De to kunne visst holde på med leken i det uendelige, like begeistret, begge to.

Amelia gikk bort til vinduet og ble stående og speide nedover alleen. Så langt øyet kunne se sto små og store og ventet på det kongelige følget som var ventet til hospitalet denne dagen. Mange hadde allerede stått der lenge, visste hun. De første hadde kommet da portneren åpnet hospitalporten i morges.

Hun lot blikket gli over folkemengden der ute, som så ut til både å hutre og fryse, men like fullt sto klare til å ønske de kongelige velkommen med norske flagg og jubelrop. Dagen var allerede en festdag for hospitalet, og forhåpentlig ville den også bli det for alle de fremmøtte – og for de kongelige.

Hun skulle til å gå bort fra vinduet igjen, da noe der ute fanget oppmerksomheten hennes. Ikke langt unna den åpne hospitalporten sto en liten gruppe barn, flere av dem med små flagg i hendene. Rett som det var løftet de flaggene og vaiet med dem, men det var ikke barna eller flaggene hun hadde festet seg ved. Det var skikkelsen som sto med ryggen vendt mot barna.

Hun holdt pusten. Kjente hjertet stilne i brystet og hårene reise seg i nakken.

Hun ville ha gjenkjent ham hvor som helst. Høyden og kroppsfasongen var den samme, måten han beveget seg på også.

Eller tok hun feil?

Huden nuppet seg idet hun så ham vende seg delvis mot barna.

Hun måtte støtte seg til vindusposten da hun skimtet ansiktet hans. Frank Wessel … hvordan våget han? Hvordan …

Hun stirret og stirret mot mannsskikkelsen der ute. Var det virkelig ham hun så? Kanskje han bare lignet? Han så ut til å veksle noen ord med noen av barna, og med ett ble hun usikker.

Nei, det kunne ikke være ham. Politiet hadde sagt at de hadde fulgt sporene hans til London, etter det visste de ikke hvor han hadde tatt veien. Antagelig hadde han forsvunnet for godt, hadde politiet ment, vel vitende om hva som ventet ham hvis han viste seg i fedrelandet.

Lettelsen sivet ut i brystet da hun så ham forsvinne i folkemengden. Det var bare fantasien som hadde spilt henne et puss, som så mange ganger tidligere. Det var redselen for Frank Wessel som fikk henne til å tro at hun så ham i alle mannsskikkelser som kunne ligne.

Likevel kvapp hun til da det kimte i den lille ringeklokken som varslet at noen var kommet til doktorfløyen.

Utenfor sto Ellinor.

«Kom inn,» smilte Amelia, glad for å se søsteren.

Ellinor ristet på hodet. «Jeg har dessverre ikke tid,» unnskyldte hun seg. «Det er ennå mye å forberede før dronningen kommer.»

Amelia nikket, en tanke brydd. Hun visste at de andre søstrene hadde hendene fulle med alt som skulle forberedes til det kongelige besøket. Selv hadde hun fått i oppgave å ta seg av Helene.

«Jeg ville bare spørre om du ville komme til Skippergaarden i kveld,» fortsatte Ellinor. Hun smilte, men smilet nådde ikke øynene, la Amelia merke til. «Mor og far skal holde middag for dem som har vært med på å arrangere juleforestillingen, og vi hadde håpet at også du ville komme?»

Amelia nølte et øyeblikk. Hun skulle gjerne ha kommet, det ville ha vært en kjærkommen avveksling, men hun hadde ikke anledning. «Det skulle jeg svært gjerne, men jeg er redd jeg er nødt til å lese til eksamen,» svarte hun og skar en oppgitt grimase.

Ellinor så skuffet ut, men nikket. «Jeg forstår. Når har du eksamen?»

«Førstkommende mandag.»

«I så fall skal jeg ikke forstyrre deg,» blunket Ellinor. «Vi snakkes senere!»

Amelia ble stående og se etter søsteren idet hun forsvant hastende bortover korridoren igjen.

Hun hadde en følelse av at Ellinor hadde hatt noe mer på hjertet enn invitasjonen.

Til toppen