De er rare. De er skremmende. De er vellykkete, og de er mislykkete. De er kjærlige og nådeløse. De er morsomme. Først og fremst er de helt vanlige. De er en moderne familie.

Jonathan Franzen har lenge vært en av de lovende i amerikansk samtidslitteratur. Men hvor lenge er det bekvemt å bli omtalt som lovende? Med Korrigeringer har han avansert. Romanen er en gedigen suksess og en internasjonal begivenhet. Nå har Franzen blitt innviet blant de store.

Mor, far og tre barn
Romanen er en deilig tragikomedie. Den er lekent spottende, men også dypt alvorlig. Boken er familieportrett. Det er mor og far og tre voksne barn. Men blir barn noen gang voksne? Hver enkelt får sin historie fortalt i en av bokens fem deler. En rekke kritikere har hevdet at her har vi en litterær slektning til familiens fall i Thomas Manns Huset Buddenbrock, men nå skrevet fra og for et nytt århundre. Og i tråd med sin samtid tyr Franzen noe til ironien. Men ikke for mye, akkurat passe. I sin kjerne er boken svært varm. Det sier mye om Franzens talent som forfatter at han lykkes med å gjøre dette sjarmerende varmt når mye av det egentlig er ganske svart.

En samling fortapte
Først møter vi foreldrene i familien Lambert. De er et aldrende par som lever i en fiktiv by i Midtvesten. Byen på prærien heter St. Jude, og har altså sitt navn etter helgenen Judas. Intet mindre. Judas er de fortaptes skytshelgen. Familien er en samling av fortapte, men de er fortapte på meget gjenkjennelige vis, slik vi selv av og til kan føle oss fortapte. Dette er middelklassen som strever. De strever med seg selv og sine følelser, og de strever ikke minst med forhold, å finne sin plass i forhold til hverandre og i verden. Dette er en briljant studie i den vanskelige kunstarten som går ut på å forholde seg.

Hva vil naboen tenke?
Rammefortellingen i disse nesten seks hundre sidene er morens drøm om å gjenopprette familiens harmoni. Det sies at hun tenker på julen slik andre tenker på sex. Hennes store prosjekt er å samle alle til ”en siste jul”, slik det pleide å være. Den forbaskede og betydningsfulle julen. Et råd til alle familiemedlemmer: De praktiske forholdene omkring hvem man feirer julen med, bør være avklart innen utgangen av august måned. Om ikke, kan det bli emosjonelt farlig.
Moren støyer og maser, men hun vil så vel. Hun vil det aller beste for sine barn, men hun vil ikke nødvendigvis det samme som dem. Og hun er nok dessverre av den typen mødre som dirker opp sine barns dagbøker. Hun er godhjertet, men også for ufølsom til å se hvordan hun krenker. For hennes verden er styrt av småborgerens store Lov: Hva vil naboen komme til å tenke?

Faren har vært en grinebiter og pessimist. Han har vært autoritær på den gammelmodige måten. Slikt etterlater spor i avkommet. Men nå er han i ferd med å miste kontrollen over kropp og sinn. Han lider av Parkinsons sykdom og er på vei inn i demensens sløve rike. Den ene sønnen, akademikeren, har rotet det ordentlig til for seg ved å gå til sengs med en av sine studenter. Han mister jobben, og det må for all del ikke foreldrene få vite. Han famler rundt i den moderne utgaven av den amerikanske drømmen: Å skrive film.
Den andre sønnen er bankmann. Sosialt sett lever han et ordentligere liv med sin familie. Men han klarer ikke helt å finne ut av om han er i ferd med å kjede seg i hjel i sin stivnete familie, eller om han er klassisk deprimert. Datteren er en vellykket chef, i ferd med å åpne en trendy restaurant. Men vil hun drukne i forholdet til den gifte elskeren?

Familiens gjentakelsestvang
Jonathan Franzen benytter seg rikelig av detaljer. Med følsom intelligens får han med seg nyansene og de subtile spillene. Summen blir stor troverdighet i disse psykologiske portrettene. Slik jeg ser det, trekker han opp en stor og hyperaktuell moderne konflikt. Det er konflikten mellom alene og sammen. De tre barna forsøker å lage helt andre liv enn sine foreldres. De vil ikke ligne sitt opphav, og de vil heller ikke ligne hverandre. De søker individuelle løsninger. Det forskjellige blir viktigere enn det like. De vil bli noe helt enestående, seg selv. Problemet er bare at slike overlevelsesstrategier har en plagsom tendens til å øke ensomheten. Enestående betyr jo faktisk ene-stående, den som står alene.
Og paradoksalt kan nettopp slike forsøk på å bli annerledes ende opp med at man gjentar sitt opphav. Det er familiens gjentakelsestvang. Den kjenner vi.
Korrigeringer blir slik en viktig sivilisasjonskritikk om kjærlighetens vilkår – om å kunne gi og å ta imot kjærlighet. I familien Lambert er de bundet tett sammen, men de savner tilhørighet. De ulykkelige poserer som vellykkete, men under får vi det tause raseriet og de store savnene.

Små og store verdener
Romanen er meget ærgjerrig. Den vil langt mer enn å utforske familielivets psykologi og fellesskapets (u)muligheter. Den beskriver ikke bare små verdener, men også store verdener. Dette er sosialt engasjert litteratur, hvor satiren er den foretrukne stil overfor den store kulturen. Franzen får oss til å le av forbruket av antidepressive medisiner, av den amerikaniserte psykiatriske selvhjelpssjargongen og den globale grådigheten, her med eksempler fra Wall Street og Øst-Europa.

Jonathan Franzens roman er morsom og trist, nådeløs og storhjertet. Dette er usentimental medmenneskelighet. Men ikke minst: Dette er storartet underholdning om den moderne sjelen.