Lyden av svake dunk og fjerne stemmer trengte inn i Floras mørke. Det var så vidt hun hadde krefter til å trekke pusten. Hun greide ikke å åpne øyelokkene eller si noe. Det var som hun var stivnet til stein og lå i en mørk hule, ute av stand til å se eller røre på seg.
En bølge av varme for gjennom kroppen, før hun ble iskald igjen. Dunkene ble raskere og sterkere. Hun kom til at det måtte være sine egne hjerteslag hun hørte.
Nå gjenkjente hun stemmene til faren og Petrine. Selv om hun ikke kunne tyde hva de sa, var de åpenbart fortvilte. Nå kom også en annen stemme til, en eldre mannsstemme hun dro kjensel på, men ikke greide å plassere.
Stille gråt kom fra noen ved siden av sengen. Og noen holdt henne i hånden. – Flora, kom tilbake til meg, hvisket stemmen.
– Ju… Julie? presset Flora ut, uten å bevege på leppene. Øynene var fortsatt klistret igjen.
– Flora! Stemmen til Julie gikk over i fistel.
Raske skritt kom over gulvet og mot sengen. – Flora? Farens stemme var i en dirrende blanding av frykt og optimisme. – Flora? Hører du meg?
– Fa… far, hvisket Flora. Hun kjente ikke igjen sin egen stemme.
– Min kjære datter!
Faren grep hånden hennes, og hun hørte et hikst. Deretter gled hun inn i mørket igjen.

Til toppen