Silja flyttet blikket fra den rødhårede kvinnen og snudde seg forbauset mot Alva. «Tivoliet? Mener du det som var i herredsparken midtsommers?» Alva nikket og så nysgjerrig bort på den fremmede. Mas-Karin påsto at hun hadde ligget på trappen da hun skulle slippe inn gamlekatten. Både Silja og Alva hadde trodd det var Lyyli, men denne kvinnen hadde ikke Silja sett før. «Hun var i teltet til spåkonen. Jeg kjenner henne igjen.» «Jeg fatter og begriper ikke hvordan du kan kjenne igjen en som ser ut som hun har gått gjennom et treskeverk. Og ikke ser hun ut som en sigøyner heller.» Mas-Karin lente seg over sengebenken. Silja så ned på ansiktet til den fremmede kvinnen. Såret i pannen var ikke dypt, men det var skittent og trengte å renses. Det venstre øyet hadde en skikkelig blåveis, og det så fryktelig ømt og vondt ut. Spørsmålet var om hun var skadet ellers på kroppen. I det samme gikk gangdøren opp og Erling kom løpende inn. «Er det Lyyli? Er hun skadet? Jeg har hesten utenfor …» Han tidde og bråstanset. «Men det er jo ikke henne …» Silja rettet seg opp og snudde seg mot ham. «Nei, det er visst en annen. Men be Olaf dra og hente doktoren, for sikkerhets skyld. Vi vet ikke hvor skadet hun er.» Erling så først skuffet ut, han hadde vel håpet at det var Lyyli, men like etter virket det som han var lettet over at det ikke var henne. Han nikket og forsvant ut. «Finn frem varmt vann og rene kluter. Vi må i det minste få renset såret i pannen.» Mas-Karin fikk fart på seg, og hentet vann og skrinet med lappesaker, som hun kalte det. «Er hun bevisstløs?» spurte Alva. Silja rakk ikke å svare før den fremmede kvinnen rørte på seg og ynket seg i smerte. «Ralph …» lød det over de sprukne leppene med størknet blod mens hun skar en grimase. Det var en knapt hørbar hvisking, men Silja fikk med seg at det var et mannsnavn. «Våkner hun?» Mas-Karin var bortved sengebenken etter å ha plassert lappeskrinet på bordet ved siden av. «Å gudskjelov, jeg vil nødig ha dauen i hus.» «Hva sa hun?» Alva så spørrende på moren. «Jeg tror det var Rolf eller Ralf,» svarte Silja. «Kanskje det er mannen hennes.» «Hun har ingen giftering, ser du vel,» kom det vitende fra Mas-Karin, som helte varmt vann sammen med kaldt i et vaskefat. Silja dyppet en ren klut i vannet, som var passe varmt. Hun skulle til å lene seg over for å legge kluten mot det blodige såret på pannen, da kvinnen rykket til. Øynene åpnet seg, og hun så skrekkslagent på dem. «Hvor er jeg …» Stemmen var skjelvende og språket var en blanding av norsk og svensk. «Nå er du hos Karin i stuslistua,» lød det fra den gamle. Kvinnens blikk flakket av redsel, og hun hadde tydelig vanskeligheter med å snakke.

Til toppen