Maria har fått vite at John har mishandlet Amanda, og vil nå hjelpe søsteren med
å rømme fra den avsindige ektemannen. Men John er ingen enkel mann å unnslippe
... Det går rykter om at en storkrig er på trappene. Og selv om Philip
har benektet at det er tilfelle, klarer ikke Maria fri seg fra bekymringene om
at Philip kan bli skadet i kamp. Kan det være at han skjuler sannheten for
henne?
Det kunne ikke være sant! Philip kunne ikke være død! Maria
bet tennene hardt sammen. Hun ville ikke, kunne ikke, akseptere det. Han hadde
lovet å komme tilbake, å finne en løsning med Ernst og ta henne og barnet med
seg til Sortskog gods. Hun la hendene beskyttende over magen og tvang seg til å
trekke pusten dypt et par ganger. For sin egen og barnets skyld måtte hun finne
ut av dette.
UTDRAG FRA BOKEN: Karen la en hånd i korsryggen og gned den. Tyngden av barnet var merkbar nå,
det var som om magen var i veien for alt hun skulle gjøre, og ennå var den ikke
spesielt stor. Den ville bli mye større, det var som om barnet vokste i takt med
savnet etter Mathias og hånte henne ved å minne henne på hva hun hadde mistet.
Som et svar på tankene hennes, stakk det til i underlivet, og hun måtte trekke
pusten dypt inn før det ga seg. Det at hun ventet barn, hadde ikke helt gått opp
for henne før nå i det siste. Hun hadde vært for opptatt av Geirs forgiftning,
og kanskje hadde hun også fortrengt det litt fordi hun gruet for å fortelle
Mathias om det. Frykten for å miste ham hadde ligget som et lokk over de
følelsene hun burde hatt for det lille barnet, og hun hadde hatt grunn til å
være redd. Han hadde reist da han forsto hva hun bar på, forlatt henne fordi hun
ventet Geirs barn. Hun så rundt seg. Båsen der hun sist hadde sett Mathias, sto
åpen, men den var tom og gapte mot henne. Hun hadde selv drevet ham bort, ved
ikke å fortelle om barnet fra første stund, hun fortjente ikke bedre. Tårene
veltet opp i øynene, og hun gned dem bort. Om hun bare ikke hadde vært med barn.
Disse ukene som var gått etter at Mathias dro, hadde hun nesten tatt seg i å
ønske barnet bort. Det var Geirs barn, født til verden kun for å være arving til
Haddalsgården. Men hun ville ikke lenger ha Haddalsgården, hun ville ha Mathias.
I stedet måtte hun føde ektemannens barn, den nye storbonden på gården, og som
arvingens mor ville hun for alltid være bundet til å bli. Hun kom aldri til å se
Mathias igjen … Trassig kjempet hun tårene tilbake. Hun hadde ingen rett
til å sørge, dette uføret hadde hun selv satt seg i. Ingen hadde tvunget henne
til å ekte en gammel mann for å få en flott gård, og nå kunne hun ikke tillate
seg å mislike avkommet hans fordi hun hadde ombestemt seg. Likevel kjente hun et
ubehag ved tanken på livet som vokste i henne, som hele tiden ble større og
krevde sin plass, forlangte at hun gikk inn i rollen som mor og forpakter på
gården frem til det kunne overta. Du kan ikke bebreide barnet …
Tanken fikk henne til å ta seg sammen. Det var ikke barnets skyld, det hadde
ikke bedt om å bli satt til verden og ante ingenting om hva som ventet det. Nei,
dette var hennes egen feil. Nå måtte hun ta ansvar for de valg hun hadde tatt,
barnet var der, og det var ingenting hun kunne gjøre med det. Hun satte
raken på plass og gikk mot døren. Det hjalp mot savnet å holde seg i aktivitet,
og hun hadde ikke hvilt seg så mye som hun kanskje burde. Nå da giftmordersken
Gyda var tatt, var det ingen grunn til at hun skulle slite seg ut med alt
arbeidet på gården, likevel arbeidet hun fra morgen til kveld. Karen så Gyda for
seg, iskald hadde hun vært, og uten anger. Den eneste hun hadde tenkt på var seg
selv, nå måtte hun stå for sine handlinger. Akkurat som jeg … Hun slo armene i
kryss over brystet da hun hastet av gårde for å hente skittent tøy.
På
vei ut av bryggerhuset, med en tung kurv med møkkete tøy i armene, møtte hun
Ingeborg. Den unge piken så undrende på henne. – Skal du vaske tøy, fru
Karen? Jeg kan gjøre det for deg? – Takk, men jeg liker å ha noe å
gjøre. – Ja, men kan hende du hadde hatt godt av å ta det litt mer med
ro? Så ikke noe skjer med barnet? – Jeg tåler det. Og om ikke jeg
gjør det, så er det ikke så farlig. Hun skvatt av sin egen tanke. – Gå inn
og begynn på formiddagsmaten, jeg kommer snart. Hun passerte Ingeborg og
gikk med raske skritt ned mot elva. Hva hadde skjedd med henne i det siste?
Disse vonde og skremmende tankene presset seg på og gjorde at hun nesten hatet
livet som vokste under bringen. Skulle hun ikke egentlig elske barnet? I brev
hadde Maria beskrevet sine følelser for barnet hun bar, det var ingen tvil om at
hun ventet i lengsel på å dele livet sitt med den lille. Det brant varmt i
brystet av dårlig samvittighet. Merket barnet at hun ikke brydde seg om det? Det
la seg et tomt sug i magen. Om hun ikke kunne elske et ufødt barn, var hun da i
stand til å føle noe lenger? Hun var opprørt og satte opp farten. Elven
var full av vann etter regnet som hadde vart i flere dager, men den var ikke dyp
og utgjorde ingen fare. En helt annen ting var skrenten ned mot elvebredden, der
alt regnvannet hadde gjort leiren fuktig. Karen var uoppmerksom og så
seg ikke for, foten sank ned i et lite søkk der en bekk hadde presset seg frem
og ned mot elvekanten, og hun mistet balansen og falt fremover. Med kurven i
armene greide hun ikke å ta seg for, og snart gikk hun kast i kast nedover
skrenten. Overalt var det steiner og røtter, og flere slag traff mot hofter og
mage. En større stein traff korsryggen da hun tumlet ned ved elvebredden, den
stoppet fallet og bare bena kom ut i vannet. Det smertet som ild gjennom
kroppen, og Karen skrek til av smerte. Men elvevannet var kaldt, og
snart bekymret hun seg mer for kulden som trakk opp gjennom støvlene og gjorde
stakken og strømpene våte. Hun kjempet seg litt opp. Det ene benet var
følelsesløst, det prikket varmt nedover låret og leggen, og hun måtte trekke i
det med armen for å få flyttet det ut av vannmassene og opp på land. –
Hjelp! Ingeborg! Hun ropte, men hadde lite håp om at piken hørte henne. Om hun
hadde gjort som hun fikk beskjed om, ville hun ikke savne sin husmor på en god
stund ennå. Karen vred seg litt, forsøkte å kjenne om hun var skadet på andre
måter. Nå hadde væten fra elven trukket hele veien gjennom stakken og opp til
baken. Karen stusset. Det burde ikke ha føltes … varmt. Usikkert tok hun hånden
opp under skjørtet. Det var langt fra kaldt, det fuktige hun kjente på innsiden
av låret. Hun dro hånden frem og løftet den opp. Den var full av blod.