Det var blitt dagslys mens de gikk det siste stykket mot Bergenhus. Gatene var tomme. Det lå en trykkende, urovekkende stillhet over byen, som om den holdt pusten i påvente av at dens skjebne skulle besegles. En geit sto bundet til en stolpe. Den viftet med svansen og brekte da den oppdaget de to eneste menneskene i stretet. På en trapp satt en gammel mann med høye skuldre og foldede hender. Han hadde lukkede øyne, som om han ba. Det lød spedbarnsgråt fra et av husene, etterfulgt av en kvinnes trøstende stemme. Malin kunne nesten fornemme redselen moren måtte føle.

Byen var truet. Når som helst kunne det brake løs. Med kanonkuler som ble skutt mot byen, som traff hus, folk og fe.

Selv fra den ellers så travle Tyskebryggen var det stille denne morgenen. Ingen rop fra geseller til skutedrenger. Ingen utrop fra lofotfiskere i jekter som la til eller sjøfolk i kogger som skulle frakte stokkfisk til Europa. Selv måkene var tyste denne morgenen.

Ingenting var som det pleide denne septemberdagen i år 1562.

Likevel gikk Filip sakte, uten å forhaste seg. Malin presset ikke på, hun hadde ikke lenger behov for å komme raskt frem. Det var stillstand i luften. Lensherren gjorde nok det han var best til, nemlig å styre byen og lenet, i fred og i ufred. Det ville neppe komme til stridigheter.

Men hva var alternativet? At byen skulle oversvømmes av soldater? Tusen soldater som ville … hva? De kunne vel ikke bare ta seg lovløst til rette. De var tross alt under ordre. Samtidig var det dette med at militærtjeneste ikke var innført. Disse mennene var trolig leiesoldater. Vanlige menn som ikke hadde inntekt, og som lot seg lokke eller true av kongen til å krige. Nei, de var slett ikke vanlige menn, og de var ikke soldater, selv om Filip hadde lest i en bok at skipet Elefanten kunne ta tusen soldater. Det var unge, rotløse menn uten respekt for dette landets borgere. Det var godt mulig at de ville innta byens skjenkestuer og gledeshus og ta for seg av fristelser de hadde vært uten mens de var om bord på skipet. Sjansen var stor for at de ville være frie til å forpeste livet til alle i byen.

«Å, hvordan skal dette gå?» utbrøt hun i en blanding av mismot og frykt.

Til toppen