Aslaugs eneste bekymring de siste dagene mens hun gikk rundt i huset og forberedte seg til reisen, var antrekket. For hva skulle hun ha på seg når datteren giftet seg, og det med slik en finmann?

Hun hadde gått gjennom det slunkne klesskapet både tre og fire ganger, men alle klærne virket så fattigslige til denne store anledningen. Ikke hadde hun råd til å kjøpe noe nytt heller, for Lillebjørns begravelse hadde gått hardt utover økonomien.

Så nå hadde hun istedenfor sydd om en gammel kjole. Sin egen brudekjole, faktisk. Hun fant den støvete oppe på loftet, en enkel hvit kjole som en gang forgjeves hadde forsøkt å skjule omstendighetene hennes da hun gikk opp kirkegulvet.

I går kveld hadde hun satt seg ved symaskinen. Tegnet og klippet og forsøkt å huske alt moren hennes en gang lærte henne om søm. Gamlemor selv var altfor omtåket til å huske noe som helst om kjoler eller sytøy, der hun satt borti stolen i hjørnet og lallet på en sang uten melodi.

Resultatet ble ikke bra, men det var det beste hun kunne prestere. En knelang, asymmetrisk kjole som djervt viste den ene skulderen og gjemte den andre i det opprinnelige lille puffermet. Så la hun kjolen i et turkis fargebad, og forsøkte å etterstrebe den skarpe turkise fargen som var så på moten.

Men av frykt for å ødelegge vaskemaskinen, valgte hun å farge kjolen for hånd i en stor sinkstamp nede i vaskekjelleren. Dette til tross for at bruksanvisningen ettertrykkelig sa at fargen var ment for vaskemaskin. Resultatet ble en blekturkis farge, som slett ikke sto til hennes vinterbleke hud og enda mindre til de grå stenkene i tinningen.

Aslaug stablet den minste kakeboksen oppå den større. Tanken på den mislykkede kjolen gjorde henne nedstemt. Tenk at hun skulle behøve å ta seg så dårlig ut. Nå når sjansen endelig var her. Ja, ikke hennes egen sjanse. For hennes tog var jo for lengst gått, det var Aslaug vel forsont med.

Men Lillians sjanse. Den var her nå.

Lillian som bar hennes drøm videre. Datteren som var blitt en stjerne, og som nå attpåtil skulle gifte seg med en kjendis. Aslaug ble straks i bedre humør og begynte med det samme å se nye muligheter i det hjemmesydde antrekket.

Kanskje et par nye hansker til kunne gjøre susen?

Hun strakte seg etter norgesglasset med husholdningspenger oppe i kjøkkenskapet. Et par flaskegrønne hansker ville uten tvil forhøye inntrykket og gi et mer fornemt antrekk. For alt hun visste, kunne det jo kry av celebriteter på festen. Tenk om de var der, noen av dem hun brukte å se i Se og Hør?

Med slike lyse utsikter måtte det virkelig nye hansker til! Aslaug skrudde lokket av glasset. Den røde gummiringen var morken og sprukken, og egnet ikke lenger å holde glasset tett. Hun snudde glasset på hodet og ristet ut innholdet, og begynte å telle kronestykker og femkroner.

Hun kunne ta dem med god samvittighet, for det var ikke mye penger Bjørn trengte mens hun var borte. Alternativet var at hun måtte gå på gårdene og låne seg klær. Og hvem var det hun kjente som hadde en garderobe som var et bryllup verdig? Det måtte i så fall være Greta, Mikkels mor. Hun hadde sikkert deltatt på store middager mens de bodde i Afrika.

Det stakk i Aslaug da hun tenkte på Mikkel. For det var noe som plaget henne.

Hun burde jo ha fortalt Lillian at Mikkel var skilt. At han ikke lenger var sammen med denne kona si nede i Afrika. At han bodde i Mosjøen nå. Var ikke alt dette ting som datteren burde fått vite?

Greta hadde kommet innom henne en ettermiddag etter begravelsen og fortalt om sønnens separasjon. Aslaug hadde visst det i en måned snart, men hver gang hun skulle til å fortelle det til Lillian, kom det liksom noe i veien. Enten det var at hun måtte sette over poteter, eller at hun så tydelig hørte at det gikk noen i yttergangen.

Men mens hun satt her med norgesglasset foran seg, kjente hun så tydelig at hun måtte gjøre det. Før Lillian giftet seg, måtte hun få vite om at Mikkel var skilt. Måtte hun ikke?

Til toppen