Mens hun løp oppover Håkonsgaten, viste de skrekkeligste scener seg for Erles indre blikk. I glimt så hun hvordan Reinert i dette øyeblikket slo inn døren i kollektivet der Theodor bodde sammen med to andre studenter. Hun så hvordan hennes egen storebror brølte ut beskyldninger om at Theodor hadde tatt med seg barnevognen med den fem måneder gamle Signe i, som gjengjeldelse for at han ble slått ned i forundringskammeret. Hun så for seg hvordan balltreet svingte gjennom luften, at Theodor rygget og støtte på en vegg, og ikke kunne verge seg mot slag.

I kneskålene, hadde Reinert sagt. Han skulle knuse kneskålene på studenten. Men hva om han slo mot hodet? Det kunne være dødelig!

Idet hun løp forbi Engen sykehus, manifesterte nye bilder seg for henne. Theodor, som lå bevisstløs på stuegulvet i kollektivet mens hans kamerater og medstudenter sto rystet og så på, uten å kunne foreta seg noe fordi en halvgal Reinert sto med hevet balltre og skrek at de skulle levere tilbake igjen deres lillesøster, ellers kom han til å rasere alt, og så knuse alles kneskåler og hodeskaller.

Strupen var tørr, munnen inntørket, og det prikket for øynene. Erle hadde ikke løpt langt, men innså at det var frykten som fikk nervene til å dirre og bena til å kjennes som om de skulle svikte hvert øyeblikk. Frykten for hennes lille søster Signe. Den lammende frykten for at vognen slett ikke hadde blitt kjørt til Dragefjellsbakken 4, men rett over veien og til Nøstekaien.

I enda verre bilder så hun for seg at vognen vippet over kanten, traff vannflaten med et stort plask og langsomt sank. Nå lå den på den grumsete sjøbunnen som hun selv hadde sett på nært hold for noen uker siden, i de øyeblikkene da hun trodde hun skulle drukne.

«Nei, ingen gjør noe slikt,» sa hun halvhøyt for å jage vekk tanken og synet.

Frykten bet seg fast i ryggraden som sylskarpe tenner. Frykten for hva broren kom til å gjøre med Theodor. Hva det ville føre til. At han ble dømt for drap. Fengslet. Kanskje for resten av livet, hvis Reinert ikke holdt ut der borte i de fuktige cellene i Bergen fengsel, men syknet hen og døde.

Frykten for å miste begge søsknene gjorde at Erle ikke klarte å tenke klart. Alt hun maktet, var å bevege seg fremover. I retning av Dragefjellsbakken.

Plutselig ble marerittet virkelig. Det var ikke lenger et synsbedrag.

Han lå ved foten av Sydneskleiven, nær det brungule huset som lå inntil fortauet. Erle så ham ligge på magen på den fuktige, hardtrampede grusen. Knærne var bøyd, den ene armen lå under kroppen, den andre utstrakt. Ansiktet var bortvendt. Reinert hadde truffet Theodor på gaten og slått til. Bokstavelig talt.

«Nei! Nei!» ropte hun.

Hodet føltes som om det skulle sprenges av hjerteslagene som hamret. Bena hadde stanset, enda hun ikke hadde bestemt seg for å slutte å løpe.

Hun tvang seg til å gå nærmere. Ett og ett skritt.

«Theodor!»

Ingen bevegelse. Var han død? Hun kunne ikke se det på denne avstanden, for hun maktet ikke å gå videre. Det var sikkert femti skritt mellom henne og den livløse Theodor.

Til toppen