Lilja stirret skremt på den eldre kvinnens bleke ansikt. Hun var ingen ung kvinne, noe som gjorde det enda viktigere å få henne opp av myra så fort som mulig. Hun tålte nok ikke like store påkjenninger som et yngre menneske.
– Hold fast! ba hun inntrengende. – Ikke slipp taket!
Men kvinnen bare fortsatte å stirre på armbåndene. Så flyttet hun blikket opp på Liljas ansikt og boret øynene inn i hennes.
– Mathilde, mumlet hun nesten uhørlig, men likevel lød det både undrende og håpefullt, syntes Lilja. Så ristet kvinnen svakt på hodet. – Nei ... ikke Mathilde. Mathilde er død ... Nå hadde håpet i stemmen forsvunnet, i stedet lød den trist og sorgtung.
Lilja merket hvordan hennes egen hjerterytme begynte å slå hardere. Mathilde, tenkte hun ... det var jo hennes mors navn. Hvordan kunne denne kvinnen kjenne til moren hennes? Var det en tilfeldighet at hun mumlet akkurat det navnet? Eller hadde det noe med armbåndene å gjøre? Hadde denne eldre kvinnen kjent moren hennes en gang i tiden? Hadde hun sett armbåndene før?
– Lilja, vi må prøve én gang til. Victor hadde ikke lagt merke til kvinnens merkelige oppførsel, eller at Lilja brått hadde blitt tankefull, han var mer opptatt av å få kvinnen opp av myra. – Frue ... Ta et hardt grep om armene våre igjen og hold så fast du kan! Frue ... vær så snill! Ellers klarer vi ikke ...

Til toppen