Josefine og Martine har funnet en trygg havn hos tante Tulla, men vissheten
om at moren deres døde for en ukjent morders hånd og at saken for lengst er
henlagt, gjør Josefine som besatt av å finne ut hvem som sto bak. Dessverre er
ledetrådene få, og lokalsamfunnet ser nærmest ut til å ha lagt lokk over
saken.
Med ett gikk det kaldt nedover ryggen hennes, da hun innså hva de røde
flekkene var. Hun stirret på det mørkerøde på kjolens brystparti, og hendene som
holdt kjolen, begynte å skjelve. Det var blodflekker, det kunne ikke være noe
annet.
– Gode gud! sa Josefine ut i luften. Var dette den kjolen moren hadde
hatt på seg da hun ble drept?
UTDRAG FRA BOKEN:
Da hun var ferdig med å fortelle, sank nærmest Tulla sammen i stolen. Det var
som om luften gikk fullstendig ut av henne.
– Hvorfor i himmelens navn har dere ikke sagt noe? hvisket
hun.
– Det var i et forsøk på å skåne deg, forsøkte Martine.
– Skåne meg! Tulla sukket og strøk hånden over pannen. – Det
hadde da vært mye bedre om jeg hadde fått vite det. Er det flere som vet om
dette? Er det derfor Ada mistenker Aksel?
Josefine heiste på skuldrene. – Jeg trodde det bare var vi som
visste … Hun så bort på Tulla, som hadde fått en dyp nyve mellom brynene nå.
Hvordan kunne hun egentlig være så sikker på hans uskyld? Hvor godt kjente hun
ham egentlig? For var det noen som hatet Ada Strand, var det vel Aksel. Josefine
husket det mørke blikket hans da Ada kom med utkastelsesbegjæringen, og hvor
sint han var blitt da han forsto hva den innebar. Han hadde aldri forsøkt å
legge skjul på hvor sterkt han mislikte henne.
Tulla sukket høyt. – Nei, vi får gå og legge oss. Selv om jeg
skal innrømme at det kan bli vanskelig å få sove nå. Men jeg trenger en hvil i
kroppen for å bli klar i toppen, sa hun og reiste seg fra stolen.
– Se om dere kan få dere litt søvn, dere også, og så får vi se an saken når
det blir morgen. Så fort jeg har fått litt blund på øynene, går jeg til
lensmannen og hører om det finnes bevis for å holde Aksel bak lås og slå.
Josefine og Martine sa god natt til tanten og gikk til sengs,
helt utmattet.
– Tror du det kan ha vært Aksel som tente på hotellet? spurte Martine og la
seg over på siden. Hun gløttet bort på Josefine.
– Nei, jeg tror virkelig ikke det, sa Josefine. – Men sikker kan jeg jo ikke
være.
– Stakkars tante Tulla, sa Martine medfølende. – Nå har hun fått enda mer å
stri med, som om hun ikke hadde nok fra før. Dette i tillegg til at vi snart
blir kastet ut av huset. Jeg må si jeg syns synd på henne.
– Ja, hun har litt å stri med. Vi får hjelpe henne så godt vi kan med sømmen,
slik at hun ikke kommer på etterskudd, ikke sant?
– Ja, det er det minste vi kan gjøre, sa Martine og dro dynen over seg. – Men
Josefine, det er noe jeg lurer på, sa Martine og la seg over på siden. – Jeg vet
at det var du som oppdaget brannen, men hvorfor var du ved hotellet og ikke på
festen?
Josefine nølte litt, før hun bestemte seg for å fortelle søsteren alt sammen.
At hun hadde følt sjalusi da hun så Kristian danse med Anna, og den
eiendommelige måten han hadde holdt rundt henne på. At hun hadde løpt vekk fra
festen med et ønske om å slippe å se dem sammen. Videre fortalte hun at hun
hadde sett Emma i vinterhagen på hotellet rett etter at det hadde begynt å
brenne.
– Du store! sa Martine forbløffet. – Tenk på hva som ville skjedd om du ikke
hadde oppdaget brannen.
– Ja, huff, jeg tør nesten ikke tenke på det! Josefine så for seg
brannen, hvordan flammene hadde herjet med treverket. Og hun så for seg kvinnen
i vinduet. Den samme kvinnen som hun hadde sett før. Hvem var hun, og hvorfor
hadde hun kikket ned på Josefine, som om hun fulgte med på henne? Eller hadde
hun rett og slett sett syner?