Akkurat da oppdaget Josefine Pernille og Viktor. De kom løpende inn døren til hotellet. Ansiktene deres var bleke, og øynene store og skremte.
– Ta det litt rolig, vi kan ikke ha noe av at dere løper ned hotellgjestene, sa Viktoria strengt til barna sine.
– Mor, det ligger en død kvinne på stranden, sa Pernille heseblesende. Hun forsøkte å gjenvinne pusten. Øynene var vidt oppsperret, og hun så livredd ut.
– Hva er det du sier? Viktoria gjorde store øyne og så bort på Viktor.
– Det er sant, mor, hun er død … Det er så grusomt. Viktor så minst like oppkavet ut som søsteren sin.
Viktoria så på Josefine, og Josefine kjente at det gikk kaldt nedover ryggen hennes. Det var som om alt blodet forlot hodet, for hun skjønte at barna ikke for med løgn.
– Hvor ligger hun?
– På stranden, rett der nede, det har kommet flere folk til, en mann skulle få varslet lensmannen. Det er stor oppstandelse der nede nå. Jeg kommer aldri til å kunne bade der mer, sa Pernille opprørt.
– Jeg må gå og se, sa Josefine. Hva i all verden kunne ha skjedd?
Til toppen