Løgnersken (Heftet)

Serie: Flammedans 62

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 62
ISBN/EAN: 9788202438326
Kategori: Romanserier
Omtale Løgnersken

​Levine overhører en samtale mellom Hedvig og Hansine, som avslører en løgn. Når Anna får høre historien, går hun og Levine til Gampås for å få en forklaring. Sannheten rammer aller mest Bjarne. Opprørt forlater han sommerstua.
 
            Hedvig begynte plutselig å gråte.– Jeg sier det ikke flere ganger. Kom dere ut herfra!
I neste øyeblikk lukket døren seg bak Levine og Anna.
           – Vi kom med sterke beskyldninger nå. Lov meg at du snakker sant, sa Anna.
            – Jeg sverger ved min mors grav, sa Levine med skjelvende stemme. – Vi skulle ha snakket med Bjarne alene.
            Anna nikket. –  Det var ikke rart at Bjarne forsvant. 
            Levine svelget. Bjarne hatet henne nok nå.

UTDRAG FRA BOKEN:
Helena holdt på med oppvasken da hun kjente det første taket i ryggen. Hun ble stående og lene seg til benken mens hun forsøkte å mestre pusten, som allerede gikk fort. 
            Aleksander var et ærend i byen. Han hadde tatt med seg Astrid og Vebjørn, så hun var alene i huset. Hendene var fremdeles våte og fulle av såpeskum da hun begynte å gå mot stuen. Ryggen hadde vært dårlig i lengre tid, kan hende lurte den henne.
            Etter å ha lagt seg på sofaen, ble hun liggende og slumre. Hvis det var fødselen som hadde satt i gang, var det godt med tid.
            I det siste hadde hun måttet nøde Aleksander når han iblant trengte å forlate huset. Han var urolig for henne, og hun smilte mykt ved tanken. Hun hadde ikke gått tiden ut, men det var bare noen dager om å gjøre.
            Jordmoren bodde et stykke lengre nede i gaten. Hun var klar over at det plutselig kunne komme beskjed om at fødselen var i gang.
            Helena ble liggende og holde pusten da det kom et nytt tak i ryggen. Nå var hun ikke i tvil lenger og la seg over på siden og stirret mot gulvuret, som tikket trofast. Da neste ri kom, hadde det gått ti minutter siden den siste, og hun trakk pusten dypt, overbevist om at det ville ta tid før det satte ordentlig i gang.
Igjen gikk tankene til Aleksander. Han gledet seg til at fødselen var overstått og han kunne holde barnet deres i armene, hadde han sagt. Etter at de hadde lagt seg om kvelden, hadde han mange ganger lagt hodet mot magen hennes og snakket til barnet.
            Hun hadde ledd lavt når han sa at han var sikker på at sønnen kunne høre ham.
            Sønn. Nok en gang formet leppene hennes seg til et smil. Hvorfor var det slik at alle menn ønsket seg en sønn? En datter var vel så bra. Var barnet levedyktig og friskt, betydde det lite eller ingenting hvilket kjønn det var.
            Innerst inne tenkte Aleksander også slik, visste hun og lukket øynene.
            Nok en ri fikk henne til å vri seg av smerte, og hun gløttet bort på gulvuret. Det hadde gått seks minutter. Hun kjente en svak uro i brystet. Nå kom riene tettere.
            Med et stønn kom hun seg opp i sittende stilling. Burde hun gå til jordmoren? Hun la hånden på magen. Det hadde vært rolig der inne i et par dager nå. Det var normalt når fødselen var nær forestående, men hun hadde likevel vært urolig. 
            Det ble vel slik når man hadde mistet barn to ganger. Den siste gangen var det Asgeir som hadde sørget for at barnet rant ut av henne.
            Helena kom plutselig til å tenke på det første barnet. Svangerskapet hadde gått som det skulle, men barnet hadde vært dødfødt. Sønnen hennes hadde vært fullt utviklet, men død.
            En ny ri fikk henne til å krype sammen. Det var fem minutter siden den forrige, så hun da rien endelig var over. Hun stønnet idet hun reiste seg. En liten stund ble hun stående med hendene presset mot hoften. Deretter gikk hun mot gangen. Aleksander fikk si hva han ville. Hun våget ikke å være alene under fødselen.
 
Helena merket knapt kulden idet hun gikk ut av huset. Der ble hun stående nok en gang, tvikroket og med kroppen verkende av smerter. Hun visste ikke hvor lang tid det hadde gått siden siste ri, men det var ikke mange minuttene.
            Det var ingen folk i gaten, og hun skyndte seg nedover mens hun ba en taus bønn om at jordmoren måtte være hjemme. Idet hun sto på jordmorens trapp, lente hun seg inntil veggen og stønnet.
            I neste øyeblikk banket hun hardt og raskt på dørbladet. – Vær så snill, hvisket hun. – Vær hjemme.

Til toppen

Andre utgaver

Løgnersken
Bokmål Ebok 2017
Løgnersken
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Jane Mysen:

Bøker i serien