Rommet lå i halvmørke, og Knut kunne skimte faren i lenestolen.

"Sett deg," sa faren bestemt.

Knut var fristet til å protestere.

"Vil du ha kaffe?"

Knut var overrasket over hvor vennlig faren lød. Det lignet ham ikke, og på et vis var det skremmende.

"Hvordan står det til med … Hva var det nå hun het igjen?"

"Olaug," svarte Knut mutt.

"Har hun kommet seg ut av sengen?"

Knut fikk plutselig klump i halsen og klarte ikke å svare.

"Og gutten? Lever han fremdeles?"

Spørsmålene såret ham. Faren kunne ha spurt moren. Mon tro om ikke han stilte spørsmålene for å plage ham.

"Jeg skjønner at du ikke vil ha oss her." Ordene kom så fort at han skvatt.

"Vel, det er å ta hardt i. Du reddet livet mitt, Knut."

Han var fristet til å si ja og dessverre, men lot det bli med tanken.

"Doktoren var her igjen i går," fortsatte faren.

Knut sa fremdeles ikke noe.

"Han sa at jeg ikke kan arbeide så hardt lenger. Jeg har nok tenkt at den tid ville komme da jeg ble nødt til å la en annen overta, men jeg hadde ikke forutsett at det skulle skje så tidlig."

Knut rynket pannen. Hvor var det faren ville?

"Moren din og jeg har snakket en god del sammen om videre skjøtsel av gården, og vi er enige om at den eneste som kan overta, er du."

Knut hadde ikke regnet med å bli spurt selv om han visste at han hadde gjort nytte for seg etter at han kom tilbake.

"Det følger selvsagt med et krav," sa faren brått.

Knut sank litt sammen. Han burde ha visst at det ikke ville bli så enkelt.

"Vi vil at du skal sende Olaug og ungen tilbake til Tønset."

"Hva?" Knut kunne nesten ikke tro det han hørte. "Olaug og jeg skal gifte oss. Vi snakket om det senest i går, og …"

Faren lente seg tilbake i sofaen. Han hadde tatt brevet ut av konvolutten. Nå glattet han arket ut på låret. "Vet du om kallenavnet hennes?"

Knut nikket. "Bygdefolket henger henne ut som en løgnerske, men det er hun ikke. Hun snakker ikke mer usant enn du og jeg."

"Ingen røyk uten ild," sa faren og smilte. "Hun blir kalt Lystløgnersken."

Med knyttede never stirret Knut på faren. Han hadde sagt at han dugde som bonde, men ellers var han visst ikke mye verd.

"Det står i brevet at hun har levd sammen med en annen." Faren myste mot arket. " Det snakkes om at det er han som er barnets far. Hvordan kan det ha seg?"

Knut klarte ikke å få frem et eneste ord.

Faren ga seg ikke. "Olaug har visst delt leie med både den ene og andre."

"Det er ikke som folk sier," forsøkte Knut å protestere. "Olaug er ikke som de tror. Hun er flink til husarbeid og en god mor."

"Hun er tydeligvis spandabel med plassen i sengen også," kommenterte faren med et fnys.

Knut var såret, men ønsket ikke å vise det. Han stirret faren inn i øynene.

"Noen ganger har jeg lurt på om jeg egentlig er faren din. Du har kommet deg, men du er lettlurt." Om faren hadde visst hvordan ordene hans smertet, ville han ha fortsatt, men nå reiste han seg. "Du har fått noe å tenke på, og jeg antar at du sender Olaug og ungen til Tønset. Hvis ikke, kan du glemme overtakelsen."

Til toppen