Clara Eeg ville ha segnet om, hadde det ikke vært for at hun klynget seg til Georg Nørups arm. De sterke følelsene og den uvirkelige lykken over snart å skulle få se igjen Lily overveldet henne fullstendig. Sinnsbevegelsen over det som var i ferd med å skje ble nesten for mye for henne.
Snart, veldig snart, skulle hun gjenforenes med det elskede, lille barnet sitt! Endelig skulle de være sammen for bestandig. Ingen og ingenting skulle få skille dem mer!
Med Georgs hjelp og trygge støtte klarte hun å holde seg oppreist. Så vaklet hun fra vognen og opp trappen til familien Roos’ store, pene hus, selv om knærne skalv og beina føltes kraftløse.
«Dette går bra, frøken Eeg. Snart er dere sammen igjen. Bare noen meter til nå … Og så noen få steg opp her … Slik, ja! Fire trappetrinn til, frøken Eeg, så er vi fremme ved døren …» oppmuntret etterforskeren, mens Clara stavret seg opp trappen som om det var hun som var det lille barnet. Med Georgs oppmuntring gikk det. Én fot av gangen, og skritt for skritt.
Etterforskeren hadde rett – for hver alen var hun én alen nærmere datteren hun ikke hadde sett siden hun var spedbarn. Bare fire måneder gammel ble Lily revet ut av armene hennes. Hvert minutt, både dag og natt siden, hadde hun lengtet etter og sørget over barnet sitt. Derfor var det hele så ironisk: Nå som bare en kort avstand skilte dem, var det nesten umulig å forsere den.
Men sjelen ville, selv om kroppen sviktet! Det måtte skyldes alle påkjenningene hun hadde vært gjennom …
Helt siden datteren ble tatt fra henne hadde hun drømt og fantasert om gjenforeningen. I går, da faren døde og moren omsider røpte hemmeligheten hun hadde holdt skjult, hadde det gått opp for Clara at drømmen var innen rekkevidde. Og nå skulle det altså skje.
Clara hadde knapt sovet den siste natten. Hun hadde kastet seg frem og tilbake i sengen, rastløs og utålmodig mens hun forestilte seg gjensynet. Og etter det skulle de dra til Erik. Omsider kunne hun fortelle ham at han var blitt far til en nydelig, liten jente! Alt han hadde visst var at hun ventet barn. Hun kom aldri til å glemme hvor lykkelig, men samtidig fortvilet han ble over nyhetene hennes. Det var umulig å forestille seg hvor maktesløs han må ha følt seg.
Hun hadde fantasert så lenge om gjensynets aller første øyeblikk, ikke minst gjennom den søvnløse natten på Eeg slott. Om hvordan det ville bli og hvordan det kom til å føles. Og hvordan datteren så ut. Hadde hun arvet Eriks grå øyne, eller hennes egne lyseblå? Håret var nok lyst. Det var vanskelig å forestille seg hvordan hun så ut nå som hun ikke lenger var et spedbarn, men en småpike på godt og vel to år. Likevel så Clara henne for seg slik hun var da hun var fire måneder gammel. Da hun ble tatt fra henne med makt. Det var det minnet som hadde stivnet i Claras frosne hjerte.
Hun hadde også forsøkt å forestille seg hvordan reisen til familien Roos ville føles. Nå hadde hun erfart det: Turen hadde knapt vært til å holde ut, så oppspilt, spent og utålmodig var hun. Selv om den ikke var på så altfor mange kilometer, hadde den virket uendelig lang.
Og nå skulle de møtes igjen. Hun hadde sett for seg at hun kom seg ut av vognen i en fart og stormet inn for å møte datteren, som hun endelig skulle få ha trygt i armene sine. Men så sviktet kroppen. Det var som om de to lange årene med sorg og savn hadde satt seg fast og gjort lemmene stive og ubevegelige ...

Til toppen