Mens familien var samlet i stuen, nærmet en gjest seg hotellets inngangsdør. Hun hadde stått utenfor ganske lenge og tittet inn. Ville vente med å gå inn til familien hadde trukket bort fra hallen. Litt nølende ble hun stående en stund ved døren til Drøbak Strandhotell. I den ene hånden holdt hun en koffert. Hun trakk et dypt åndedrag, og med den andre hånden grep hun tak i dørklinken, åpnet døren og gikk inn.
Mannen bak resepsjonsdisken gløttet opp og fikk øye på henne. Han kom bort til døren og åpnet den. Slapp henne inn.
– God kveld, sa han og smilte vennlig. – Og god jul.
– God kveld, og god jul, svarte hun og hutret. 
– Det er kaldt ute, ja? spurte han.
– Meget, men her inne var det godt og varmt.
– Ja, her inne fyres det godt.
Hun nikket og kunne skimte den store peisen som sto nesten midt i rommet. Den skapte en hyggelig atmosfære. Hun beholdt hatten sin på. Da kunne hun trekke den ned i ansiktet og skjule hvem hun var, dersom noen i familien på hotellet plutselig skulle komme. Det var viktig at hun trådte forsiktig frem. Hun hadde liten lyst til å bli kastet ut av hotellet, og i særdeleshet på en dag som denne.
– Jeg har bestilt et rom, sa hun.
– Da skal De være hjertelig velkommen, og det på selveste julekvelden. Han smilte bredt, grep kofferten hennes og viste henne inn i hallen. Hun kjente den igjen, til tross for at den var litt annerledes etter brannen. Hun kjente at det sitret i henne av spenning.
– Hva er navnet Deres?
– Oddveig Jespersen.
Mannen gikk bak disken og fant navnet hennes. – De skal bo på rom 16, som har utsikt mot parken. Jeg ser at De har tenkt å bli her noen dager, så da får vi håpe det blir godt vær, slik at De får sett Drøbak fra sin beste side. Drøbak er en idyllisk by nå i julen, og det er pyntet så vakkert på torget. Har De vært her Drøbak før?
Hun nikket. – Så vidt, sa hun og tok imot nøkkelen som han rakte henne.
– Jeg bærer kofferten opp for Dem. Familien feirer jul, og de få gjestene vi har på hotellet, er i restauranten. Det er mat der om De ønsker det, eller så kan jeg få brakt opp mat på værelset Deres.
– Ja takk, det ville passe utmerket å få maten brakt til værelset. 
Hun våget seg ikke inn i restauranten i kveld. 
Mannen nikket nok en gang og grep kofferten hennes. 
Oda fulgte etter. For hvert skritt hun tok oppover trappen, forventet hun at en eller annen skulle stoppe henne. At Viktoria eller Ada skulle komme skrikende ut fra leiligheten og rope at dette kvinnemennesket måtte se å komme seg ut herfra. Men da hun sto øverst i trappen, var det ingen som hadde ropt hennes navn. Hun trakk et lettelsens sukk. Så langt, så godt, tenkte hun. 
Hun fulgte etter mannen bortover gangen til rom 16. Det var et hyggelig rom, lysene var tent for henne, sengen var vakkert oppredd, og på hodeputen lå det en liten bit konfekt. Oda kjente hvordan litt av kulden inni henne forsvant og ble erstattet av en god følelse. 
– Jeg håper De vil trives her, smilte mannen og satte ned kofferten ved sengen. 
– Det kommer jeg helt sikkert til å gjøre, sa Oda og smilte tilbake.

Til toppen