Anny skulle til å banke på, men hånden stanset i luften da hun hørte opprørte stemmer inne fra huset. Hun følte brått at hun trengte seg på, og ble stående ubesluttsom på trammen. Hadde Anna-Marie også fått et brev? Eller hadde Hedvig bare skrevet til henne? Om det var slik, måtte Anna-Marie være svært bekymret nå. Anny forsto at hun ikke hadde noe valg – hun måtte banke på.

Det tok ikke mange øyeblikk før døren ble åpnet. Men det var ikke Anna-Marie som sto der og stirret vilt på henne. Det var Hallgrim.

«Du vet det,» konstaterte han.

Hun nikket. «Kan jeg komme inn?»

Han tok et skritt til siden. Hun la merke til de spente kjevene og den skjelvende hånden som pekte inn mot stuen. Der inne satt Anna-Marie fremoverlent med ansiktet skjult i hendene.

Anny rørte varsomt ved skulderen hennes, og hun så forbauset opp.

«Anny.» Stemmen var grøtete. «Fikk du også et brev?»

«Ja, det lå på trappen i dag tidlig.»

«Sett deg, så skal jeg lage te.»

«Det er ikke nødvendig.»

Hallgrim vandret hvileløst frem og tilbake mens han presset knokene mot munnen, som var han redd for hva som kunne komme ut.

«Sett deg, Hallgrim,» ba Anna-Marie. «Nå som Anny er her, må vi klare å snakke fornuftig om dette.»

Hallgrim bråstoppet. «Fornuftig!» utbrøt han. «Det er ikke noe fornuftig med at søsteren min er alene i byen og gjør gud vet hva!» Så sank han sammen i skuldrene og dumpet ned i en stol. «Unnskyld,» mumlet han.

En tanke slo Anny. «Vet dere ikke hva Hedvig gjør i byen?»

Både Anna-Marie og Hallgrim stirret på henne. «Vet du?» parerte Hallgrim.

Det knøt seg i magen. Alt var hennes feil, men hun kunne ikke lyve. «Hun har reist for å finne Martilde for meg.»

«Hva?» Hallgrim spratt opp av stolen. «Jeg forstår ikke …»

«Hun vil hjelpe meg fordi vi er venner.»

«Så hvorfor reiste du ikke selv?» Hallgrims mørke bryn trakk seg sammen. «Du som kjenner byen og har en onkel der.»

Anny kjente tårene presse på. Han hadde jo rett. Det burde ha vært hun som hadde reist.

«Nå må vi ta det med ro,» sa Anna-Marie bestemt. «Så finner vi ut av dette.»

«Hva er det å finne ut av?» spurte Hallgrim opprørt. «Jeg må komme meg til byen så fort som mulig. Når går båten?»

«Sett deg!» sa Anna-Marie med en stemme som ikke tålte innvendinger.

Han gjorde motvillig som hun sa. «Jeg reiser til byen, det er ikke noe å diskutere.»

«Da blir jeg med deg.» Ordene datt ut av Anny før hun rakk å tenke seg om. Men hun kjente straks at det var det eneste rette. «Det er min feil at Hedvig har reist, så da er det ikke mer enn riktig at jeg ordner opp. Og du sa det selv, jeg kjenner byen.»

«Så hva venter vi på?»

Hallgrim var i ferd med å reise seg igjen, men et blikk fra Anna-Marie fikk ham til å ombestemme seg.

«Ingen reiser noen steder før vi har diskutert dette grundig. Anny må få tillatelse fra moren sin, og du, Hallgrim, har arbeidet ditt på Lunde å tenke på.»

«Jeg bryr meg ikke om arbeidet,» bjeffet han iltert.

«Ikke det?» Anna-Marie hevet brynene. «Så da skal både du og Hedvig være uten arbeid. Hvordan ser du for deg at det skal fungere?»

Han sukket dypt. «Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. Bare at Hedvig er alene i den store byen blant masse ukjente mennesker, og at hun ikke er trygg. Hun trenger meg.»

Annys hjerte verket, for hun visste jo at han hadde rett. Hun visste også at moren aldri ville la henne reise. Grublende tygget hun på underleppen. De trengte hjelp.

Til toppen