Erle ville løpe etter kusinen og ta med den lille gutten så langt vekk hun kunne. Men lille Carl var trygg nok. Han var verdifull i form av å være arving etter Harald Isdal, i hvert fall i den løgnen som var spunnet omkring ham.

Derimot kunne Cora sveve i stor fare, for i sin hjelpeløse tilstand var hun kun en byrde for onkel Colin og tante Bertine. Og nå hadde Connie innrømmet hvordan de hadde drevet på. Avsløringen hennes forandret alt. Ikke bare for Erle, men for planene onkelen og tanten hadde lagt.

Hun ble stående og se etter Connie til hun var forsvunnet nede i bakken. Hva trodde egentlig kusinen at Erle ville gjøre? Gå hjem igjen og godta tingenes tilstand? Holde munn om at Cora hadde født tvillinger, at John var far til to barn og at Cordelia hadde en tvillingbror? Trodde Connie virkelig at Erle skulle fortie sannheten resten av sitt liv?

«Det skjer ikke,» sa Erle høyt. «Det har gått lang nok tid. Jeg har ikke gitt noen løfter, slik John har. Jeg kan gjøre noe.»

Hun snudde om og løp oppover den bratte bakken igjen. Raseriet banket i takt med blodet som raste gjennom årene. Ikke lenge etterpå befant hun seg i innkjørselen til Miller-huset.

Onkelens bil sto ikke parkert der, så han måtte være ute. Det passet fint. Da var det trolig kun tante Bertine og sykepleiersken som var i huset. Selv om Erle aldri ville slippe innenfor døren, var hun mindre redd for tanten enn for Colin.

Hun gikk raskt det siste stykket opp til huset. I hagen var gresset begynt å bli grønt, og i bed og langs kantsteiner sto utsprungne krokus, tulipaner og påskeliljer og ønsket våren velkommen. Trærne hadde også begynt å våkne, med rakler på bjørken og pusekatter på seljen. Kvitrende fugler holdt et muntert leven fra busker og tretopper.

Vinduet til badet sto åpent, ellers var huset mørkt og lukket. Erle kjente på døren, og ble forbauset da hun fant den ulåst.

Hun nølte litt, men så trådte hun innenfor. I entreen ble hun stående og lytte. Radioen i dagligstuen sto lavt på. Fra kjøkkenet hørtes ingen lyder. Heller ikke Poppy bjeffet, så hvis hunden var hjemme, hadde hun ikke hørt at noen hadde kommet inn i huset. Erle tok ikke av seg skoene, men listet seg inn i hallen. Fremdeles var huset helt tyst.

Med ett innså Erle at hun ikke hadde noen plan. Cora var ikke i stand til å gå selv. Og hva skjedde med Carl dersom Cora ble reddet ut herfra?

Ikke tenk, sa hun til seg selv og svelget tungt.

Hun kikket inn i bestestuen. De lange gardinene fanget solstrålene mens de blafret svakt. En bevegelse skimtes der ute. Erle kjente igjen omrisset av den storbremmede hatten tanten brukte om sommeren. Så var Bertine altså ute i hagen. Enten for at hunden skulle gjøre sitt fornødne eller fordi hun nøt vårsolen.

Skjønt, det hjalp ikke så mye at tanten ikke var innendørs. Hun kunne fremdeles ikke få Cora med seg herfra. Ikke alene … men med hjelp fra andre kunne hun klare det.

Telefonen befant seg i dagligstuen. Mens hun satte kursen i den retningen, tenkte hun på hvem hun burde ringe. Politi eller sykebil? Det var bare det at hun ville bli sett på som en inntrenger, en som hadde tatt seg inn i huset deres tidligere. Denne gangen ville ikke tanten og onkelen la det fare, såpass var hun sikker på.

Likevel fortsatte hun å gå. Gulvteppene dempet fottrinnene hennes, men fløydørens håndtak knirket da hun trykket det ned. Hun listet seg bort til det store skrivebordet, strakte hånden ut etter telefonapparatet, og satte det på gulvet mellom veggen og pulten. Så satte hun seg stille ned, samtidig som hun tok opp mikrotelefonen. Erle husket telefonnummeret til Annas kontor, og håpet at hun eller søster Dis var der i dag.

Hun slo nummeret sakte og stille. Etter fire eviglange ringetoner svarte noen i den andre enden.

«Kvinnehygienekontoret, vær så god?»

«Er det Anna?» hvisket Erle.

Ingen svarte.

«Det er Erle Ravndal som ringer. Er det Anna?»

«Erle! Ja, det er Anna. Hvorfor hvisker du? Hvor ringer du fra? Er det noe galt?»

«Jeg trenger hjelp, og det haster. Jeg er i familien Millers hus. Kan du ringe etter en sykebil? Cora må på sykehus. Det har … skjedd noe.»

Til toppen