"Han var et krigens barn, født i de dager da Marne-slagets og de massuriske sumpers redsler ennå brant i sinnene. Og han var båret under en mors hjerte, som var sønderslitt av sorg og fortvilelse. Ja, lille Jonas Fjeld var i sannhet et sorgens barn. Der fløt ikke noe i hans årer, som kunne skape smil, latter og glede ... - Det er en forunderlig gutt, sa engang Ilmari Erko, den berømte finlender, om ham. Han ler ikke, han gråter ikke og han sover med knyttede hender som en som er beredt til å forsvare seg."

Øvre Richter Frich (1872-1945) var i sin tid en kjent journalist og Norges mestselgende forfatter, med et samlet salg på over to millioner bøker. I etterkrigstiden har Richter Frich blitt kritisert av bl.a. professor Willy Dahl i 1975 som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet». Christopher Hals Gylseth gir et annet bilde i sin biografi fra 1997: Visst var Øvre Richter Frich rasist, men de rasistiske synspunkter som kom til uttrykk i hans romaner var alminnelig aksepterte oppfatninger i mellomkrigstidens Norge og Europa. Ikke bare blant fascister og nazister, men også i de brede lag i folket, blant moderate politikere, jurister og akademikere. Men han omtalte heller aldri fascismen eller nazismen med annet enn forakt.