Den mørkkledde mannen bøyde seg over kvinnen, som lå som en forvridd bylt foran føttene hans. Så satte han seg på huk ved siden av henne og grep tak i haken hennes for å vende ansiktet mot seg så han kunne se bedre hvor han skulle sette kuttene. Han la knivbladet mot den ene munnviken. Et par kutt til nå, så var de skuls. Krokodillens sylskarpe tenner hadde gjort sitt i hans ansikt, knivbladet var skarpt nok til å gjøre samme skade i den myke, unge huden hennes. Lyden av stemmer bak den lukkede døren ved siden av ham fikk ham til å stoppe opp og lytte. I neste øyeblikk ble døren åpnet. Lyset fra gangen innenfor flommet ut i smuget og over både ham og kvinnen. – Hva i helvete ...! Tre menn var på vei ut. Den mørkkledde mannen kom seg raskt på beina, men rakk ikke å legge på sprang før to av mennene kastet seg over ham. Den tredje snudde om på hælen og styrtet inn igjen for å sende bud på politi og ambulanse. Mens de to mennene strevde med å holde overfallsmannen fast og få tatt fra ham kniven, kom den tredje ut igjen og satte seg ned ved siden av kvinnen. – Helvete, det er jo Amanda! Hun nye danseren! utbrøt han da han fikk sett nøyere på henne. – Det er vel best ikke å røre henne, hun kan ha alvorlige skader ... Amanda hørte stemmer. Noen ganger langt borte. Så kom de nærmere, før de ble helt borte. Det suste for ørene og inne i hodet. Underlaget under henne duvet, som om hun befant seg i en båt i urolig sjø. Så ble alt mørkt i noen korte øyeblikk, før en stemme på ny snakket til henne. Stemmen ropte navnet hennes. – Amanda! Amanda, kan du høre meg? Hun ville svare, men klarte ikke å åpne munnen. Den var som låst fast. – Amanda! Hører du? Et nytt forsøk på å svare resulterte i at hun begynte å brekke seg. Så gled hun gradvis inn i et stille mørke igjen. Det siste hun hørte, var lyden av en skingrende sirene. Om den befant seg inne i hennes eget hode eller utenfor, brydde hun seg ikke om, hun ville bare bort fra den.

Til toppen