​Ola er som besatt av de farlige turene innover mot grensen, og Dorbet engster seg nesten syk når han er borte. Stadig oftere kommer den tyske offiseren for å kjøpe smør og egg. Dorbet selger og smiler – mest for å beskytte Ola, men skal hun være ærlig, er hun kanskje litt betatt av offiserens blå blikk. At det kan få grusomme følger, tenker hun ikke på …

Mali og Håvard har mye å slite med, og søker trøst hos hverandre …
Håvard satte seg ved årene. Mali lot fingrene gli gjennom vannet, tok opp fiskesnøret og begynte å hive ut. - Korleis har du det no, Håvard?- Akkurat no har e det godt. – Ja, men e tenkt … – E bær sorga med meg kvar time på dagen, sa han lavt. – Og dårleg samvit. At e var slik ein dårleg far … – Vi har vel all noko vi angrer på. – Har du også?Mali kjente angsten som et sug i magen. Hvis han fikk vite …

UTDRAG FRA BOKEN:
Utover sommeren kom det stadig folk og spurte etter Ola. Ikke hver uke, men ofte nok. Og han var ikke vanskelig å be, tenkte Dorbet bittert. Han tok sekken og forsvant i det grålilla nattemørket. Så gikk hun der på nåler og ventet. Hun følte nesten at hun holdt pusten til han var vel tilbake igjen. Det gikk ut over nattesøvnen og matlysten hennes. Hun ble tynnere, og mer og mer irritabel, og det hendte ikke sjelden at det gnistret til på Granvold når hun og svigermoren var uenige.
     – E forstår no ikkje ka som går av deg, dråk, freste Marit en ettermiddag Ola var borte. – Du lyt tak deg sammen.
     – Di får tak dykk sammen båe to, meglet Trygve bak avisen. – Ho er no vel uroleg for han Ola, veit e.
     – Det er vi vel all, sa Marit kort. – Det er no ikkje berre ho, det. Såpass er no sekkert.
     Dorbet slengte oppvaskkluten ned i sinkbaljen og marsjerte ut av kjøkkenet. Slamret døren i etter seg. Godt Lille-Trygve var borte, tenkte hun på vei ut. Han var gått ned på Stornes for å leke med Marilena og Lille-Mali. Han var ofte der nede for tiden. Det var kanskje triveligere der enn her hjemme, tenkte Dorbet og slengte forkleet på benken på kloppen. Hun var klar over at hun kunne være sur og amper for tiden, også når det gjaldt sønnen.
     Hun satte seg på stabburstrappen, vendte ansiktet mot solen og forsøkte å puste rolig. Hjertet hamret i brystet på henne, både av sinne og av uro. Dette gikk ikke lenger, tenkte hun. Hun følte seg direkte syk, hun visste ikke hvor lenge hun ville holde ut å leve på denne måten, i stadig angst og spenning. Hun trakk knærne opp og la armene rundt dem, hvilte hodet på bena og sukket.
     Hun måtte snakke med Ola, tenkte hun. Han måtte slutte med denne livsfarlige trafikken som gikk på nervene løs for dem alle. Han måtte da ta litt hensyn til henne også! Hun ble mer og mer redd for at tyskerne skulle oppdage hva han drev med. Etter hva hun hadde hørt, hadde de sannelig god greie på hva folk foretok seg. Det var ikke mye som unngikk deres oppmerksomhet. Hva ville skje om de fikk nyss i at Ola hjelp folk som måtte flykte? Hun grøsset. Det var blitt kunngjort i både aviser og løpesedler at de som hjalp »fienden» ville bli straffet med døden. Det var ikke mer enn et par dager siden hun hadde hørt om en kar oppe i Rindalen som hadde drevet med det samme som Ola. Han ble tatt, og det ble sagt at han var blitt sendt til Tyskland. Tyskerne sendte visst folk til en slags leir, eller hva det var – Dorbet visste ikke så mye om det. Men hun hadde hørt at mange jøder også ble sendt sørover, selv om de ikke hadde gjort noe galt. Hun forsto ikke helt hvorfor. Kanskje ikke Hitler likte jøder. Men hva ville skje med Ola, om de tok ham?