Hesten sto rolig mens Ivar salte den, men da de kom ut i uværet, var den vanskelig å stagge. Det var så vidt Ivar klarte å komme seg opp på hesteryggen, og da han endelig satt i salen, var det som om hesten ble helt vill og satte av gårde i en forrykende fart.

De red i motvind, snøfnuggene stakk ham i ansiktet, og vinden blåste tvers gjennom klærne. Likevel frøs han ikke. Det kjentes mer som om han kokte, så spent og urolig var han.

Selv om han var ganske sikker på at fødselen ville ta tid, fikk han hesten til å springe fortere. Hesten svarte umiddelbart med å sette over i galopp, og plutselig hadde Ivar sin fulle hyre med å holde seg fast.

Hester flest ble urolige når det blåste, og nå pisket vinden rundt dem, og snøen sto som en røyk. Ivar kunne ikke se langt fremfor seg, men hesten kunne veien. Den trengte ikke å se like godt som ham for å finne frem.

Han lot det stå til, og da de kom ned på hovedveien, ga han hesten frie tøyler. Aldri hadde han ridd så fort. Hesten løp mer av frykt enn av iver og var et farlig fremkomstmiddel.

Ivar ble plutselig redd for at hesten skulle løpe ut, men da de kom til veiskillet som førte til Holtet, styrte han den lett ved å dra litt i den ene tøylen.

Så bar det oppover mens vinden pep om ørene. Etter en stund kunne han skimte lysene fra vinduene på Holtet, og roen senket seg over ham.

Hesten merket at han ble roligere, og slakket noe av på tempoet, men hadde fremdeles god fart idet de kom inn på gårdsplassen. Det var så vidt han klarte å stanse fjordingen foran inngangen til vinterstua.

Han landet på bakken med det samme og stormet mot døren med tøylene i hånden og hesten etter seg. Fingrene var stive da han la dem om dørhåndtaket. Han åpnet døren og ropte inn i stuen. "Fødselen er i gang! Mor, du må komme!"

Moren kom springende fra kjøkkenet. Hun løsnet forklebåndet og slengte forkleet fra seg over en stolrygg. "Kommer du selv? Du kunne da ha sendt en dreng," sa hun og hastet ut i gangen. "Du burde ha vært hos Marit. Noen ganger lurer jeg på om du ikke klarer å tenke fornuftig."

Han brydde seg ikke om kjeftbruken. Brydde seg ikke om at hun snakket til ham som om han skulle være en guttunge. Alt han kunne tenke på, var at de måtte komme seg tilbake til Lia så fort som mulig.

"Ri i forveien," fortsatte moren. "Jeg kommer etter med sleden."

Ivar kastet et blikk mot sofaen, hvor Kjersti møtte blikket hans med store øyne. "Kommer barnet nå? Blir jeg snart tante?"

Han svarte ikke, men kom seg ut igjen i en viss fart. Det var ingen tid å miste.

Endelig hjemme fikk han drengen til å ta seg av hesten.

"Er fødselen i gang nå?" spurte den unge mannen.

Ivar nikket. "En av tausene er inne hos henne," sa han før han sprang mot huset.

Da han kom inn i gangen, ble han møtt av en blek taus.

"Jordmoren er på vei. Du kan gå ut nå," beordret han.

Den unge kvinnen så lettet ut da hun med raske skritt gikk mot døren.

Et skrik brøt stillheten. Det lød som et dyr i den ytterste pine, og nakkehårene reiste seg på Ivar. Han vrengte av seg yttertøyet før han fortsatte inn til Marit.

Hun halvt sto, halvt lå over spisebordet mens hun bannet og skrek. "Det er din skyld, Ivar! Det er din skyld at jeg må gjennomgå disse pinslene. Hadde det ikke vært for deg, ville jeg ha vært lykkelig nå."

Beskyldningene ble slynget mot ham og såret ham mer enn han ønsket å være ved. Varsomt la han armen om henne. "Kom, Marit. Bli med bort til sofaen."

Han var vennlig, men hun slo til ham og traff ham på øret så det suste lenge etterpå. "Ha deg vekk!" ropte hun. "Jeg vil ikke ha mer med deg å gjøre! Ikke med den helvetes ungen heller. Dere forpester livet mitt, hører du? Forpester luften jeg puster inn."

Til toppen