Marina hastet ut med hjertet i halsen. Mannen med masken var Albert Johansen. Hvorfor viste han seg der? Igjen tenkte hun på Trym, men da hun var kommet så langt at hun kunne se huset hans i det fjerne, senket hun skuldrene. Et skrømt kunne ikke skade noen. Nei, selv ikke om det var selveste Albert Johansen.
Hun bråstanset da hun fikk øye på Andrine, som sto helt alene i kanten av tjernet. Hun stirret på noe i vannet. Det så ut som hun var i transe. Marina løp ned stien og grep fatt i armen hennes. «Mor, hva er det?» Hun så at tårene rant i strie strømmer nedover morens kinn.
«Hvorfor er du her alene? Hvor er de andre? Mor!» ropte hun. «Nå må du våkne. Jeg ser at du er et annet sted.» Hun ristet armen hennes, forsøkte å puffe til henne, men Andrine sto bare der og gråt. 
Dette var ikke bra i det hele tatt. Moren var trollet av noe. Marina knipset med fingrene, ropte og veivet med armene foran morens ansikt. Først da ble det liv i øynene hennes og hun snudde på hodet. 
«Hva er det du gjør? Hvorfor bråker du så fælt?» Andrine så sint på henne, og det var tydelig at hun var i en eller annens grep. 
«Nå må du våkne, mor. Du er ikke deg selv. Hva har skjedd?» Hun bet seg fortvilet i leppen, men i det samme fikk hun øye på Eilert oppe ved stien som førte til huset, og ropte på ham.
«Kom med en gang! Det er noe galt med mor!» 
Han stavret seg ned stien og vaklet flere ganger før han endelig kom seg ned til dem.
«Hva er galt?» Han så på datteren sin.
«Du ser vel det? Hun står der og gråter og vil ikke ha kontakt med meg.»
«Ja, jeg ser det nå. Andrine!» Han rusket litt i armen hennes. «Datter, nå må du våkne! Far er her!»
Da rykket det til i Andrines kropp, og Marina kunne ikke forstå det hun var vitne til. Det var som om Andrine hadde vært besatt av et eller annet.
«Sånn, ja. Nå må du høre, Andrine. Far er her og passer på deg. Dette går bra, forstår du. Det er ingen som skal ta deg.» Han talte sakte og lavt, som om han talte til et barn som var midt i et mareritt.
Andrine blunket flere ganger før hun så på ham. Hun tørket tårene og stønnet. «Hva … Hvorfor står jeg her?» Hun så utover tjernet, tydelig forvirret.
«Det vet vi ikke helt. Du var et helt annet sted, og vi fikk ikke kontakt med deg.» Eilert tok armen hennes. «Nå blir du med oss opp til huset. Du får ikke lov til å bli her et sekund lenger.» Nå var han bestemt, og de begynte straks å traske opp stien. Han holdt datterens hånd fast i sin, som om han var redd for at hun skulle snu og løpe ned mot tjernet igjen.
De kom seg opp til huset til herr Stephensson, og der sto sønnen hans og talte med Maja og noen av arbeidere. Han snudde hodet. I det samme han oppdaget Marina, fikk øynene et varmt drag over seg. 
«God dag, Marina. Jeg fikk med meg at det foregikk noe nede ved tjernet, men jeg kom ikke fra,» unnskyldte han seg.
«God dag,» sa hun lettere blyg. «Ja, min mor ble litt uvel dere nede, slik at jeg måtte rope på bestefar. Det går bra nå, ikke sant, mor?» Hun fikk øyekontakt med henne.
«Ja, det går bra, men jeg forstår ikke hva det var som skjedde der. Jeg skulle gå opp stien, men så hørte jeg en lyd. Det var noen som snakket til meg. Eller sa noe. Jeg husker ikke. Så ble alt svart. Jeg våknet til igjen, men da klarte jeg ikke å røre på kroppen. Det var noen som holdt meg igjen der. Noen som ville at jeg skulle se noe, og det jeg så var …» Andrine tidde. «Nei, det kan forresten være det samme. Alle vet at det spøker der.»

Til toppen