Ruth var våken da Selma kom hjem fra sykehuset neste morgen. Søsteren så sliten ut, og Ruth sørget for at Selma kom seg i seng etter at Anna hadde fått mat. Så tok hun selv med seg niesen og Aksel ned.
 Det var rart hvor fort hun hadde blitt vant til å ha ansvaret for disse små barna. Hun, som før hadde hatt mer enn nok med å ta vare på seg selv, hadde funnet en ny styrke. Barna trengte henne, og hun skulle være der for dem.
 Liv hadde smilt til henne kvelden før og ertet henne med at hun var som en myrsnipe, men Ruth hadde tatt det til seg med stolthet. Hittil hadde hun ikke hatt stort å skryte av i livet. Ingenting hun hadde gjort var verdt å nevnes, men Aksel, og også Anna, ga livet mening.
 Hun håpet Selma tok sjansen på å la henne passe Anna mens hun var på arbeid heretter, for nå begynte niesen å bli så stor at hun, med unntak av et par timer midt på dagen, var våken hele tiden. Og om Anna hittil hadde vært stille og lett å ha med å gjøre, ble hun stadig oftere utålmodig og ville opp av vognen. Da måtte enten Selma eller Liv bruke tid på henne, og da ble det ikke gjort så mye i forretningen som de hadde planlagt. Verst var det de dagene Selma var på sykehuset, for da var det bare Liv til å ta seg av Anna i forretningen. Ranveig trådte neppe til, for Selmas venninne var ikke opptatt av barn.
 Ruth hadde tatt av reivingen på både Anna og Aksel, og hun lot dem ligge på et teppe på gulvet. Det var ikke trekkfullt nå, men når høsten kom, måtte hun finne på noe annet.
 Ingeborg kom inn i stuen med katten på armen. Den kjempet for å komme ut av lillesøsterens grep, men hun slapp ikke taket. Ned fra Ingeborgs arm hang en hale som strittet og var dobbelt så tykk som vanlig. Den rykket i hissige bevegelser.
 – Den liker ikke Svarten, konstaterte søsteren. – De sloss i gangen utenfor soveværelset vårt.
 – Da var det godt at du grep inn, svarte Ruth. – Så ikke Selma våknet. Svarten hadde underkastet seg den første dagen, men nå så det ut til at den hadde forandret mening. Ruth håpet det ga seg, men enn så lenge måtte de passe på.
 – Anker er dum igjen, sa Ingeborg og satte seg i en stol. Katten så sitt snitt til å unnslippe og krøp inn under sofaen.
 – Hva mener du?

Til toppen