Livets bok (Heftet)

Serie: Breidablikk 4

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Breidablikk
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202482190
Kategori: Romanserier
Omtale Livets bok
Liket av legdekallen er funnet, og lensmannen jakter på morderen. Fie er lammet av skrekk, men det er en helt annen som kommer i søkelyset for ugjerningen ...
I doktorgården tyr Agnete til stadig nye knep for å sverte sin nye stedatter. Men Bera er ikke den som gir seg uten kamp.

Til toppen

Andre utgaver

Livets bok
Bokmål Ebok 2015
Livets bok
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Trine Angelsen:

Utdrag

Det suste for ørene på Fie. Ordene til drengen gjenlød inni henne. De hadde funnet Emil! Fingrene hvitnet om vinduskarmen som stivnede klør, og hjertet slo hardt mot brystbeinet. Instinktene ba henne flykte, komme seg vekk. Hun var i fare og kunne ikke stå her lenger. Men kroppen ville ikke lystre. Fingrene holdt enda sterkere om karmen, som om hun kom til å falle om hun slapp. 
Minnene strømmet på om den oktobernatten for syv måneder siden. Hun hadde ikke fått sovet og ville varme seg litt melk. Da hadde hun hørt lyder fra spiskammeret, grepet ildraken og sett etter. Det neste sto for henne som et mareritt. Alt skjedde så fort. Slaget mot hodet, Emil som lå helt stille og alt blodet som fløt utover tregulvet. 
Hun hadde fått fullstendig panikk, måtte få den døde legdekallen vekk og hadde dermed slept ham med seg ut i fjøset. Der hadde hun dumpet kroppen ned i møkkakjelleren. Hva hadde fått henne til å gjøre noe slikt? Kanskje hadde hun ikke tenkt, men bare handlet spontant ut fra et ønske om å skjule bevisene. Akkurat slik hun etterpå hadde skrubbet gulvet i spiskammeret. 
En av tjenestepikene hadde likevel merket flekken og nevnt det for henne. Så vidt Fie kunne minnes, hadde hun kommet med en slags forklaring; at det måtte være blodet fra en stek. Det kunne hende hun attpåtil hadde vært noe skarp mot piken også. 
Edvart hadde alltid gitt uttrykk for at hun var et menneske med mindre forstand. Han hadde dessverre så altfor rett. Ellers ville hun naturligvis ha husket at møkka pleide å spres ut på jordene. Nå var drengene i gang, og liket var kommet til syne. 
Lukten var blitt mer intens, og kvalmen bølget gjennom henne. Endelig klarte hun å trekke hånden til seg og fikk lukket vinduet. 
Det var stor trafikk i huset. Hun hørte dører som slo igjen og løpende føtter over nakne gulv. Opphissede stemmer blandet seg i hverandre. Hele kroppen ristet av frost, og hun klarte ikke å stanse det. Selv om bjørkekubbene knitret i ovnen. 
Det banket på døren, men Fie svarte ikke. Stirret bare stivt mot den og håpet vedkommende ville snu og gå. Her var det ingen som ville slippe noen inn akkurat nå. Ingen var velkomne. Døren gled opp, og en tjenestepike viste seg. Det var den samme som hadde fortalt om flekken i spiskammeret. 
«Unnskyld.» Hun glemte å neie da hun så på sin frue med oppspilt blikk. «Æ vil bare førtell frua at han Emil e kommen tel rette. Men han e dø.» Stemmen skurret. 
Fie skulle ha sagt noe. Hun kunne ha sagt at hun visste det, men ingen lyd kom ut. Munnen var så tørr at tungen klistret seg til ganen da hun prøvde å snakke. Forsøket på å svelge måtte hun gi opp. Kanskje nikket hun, men var ikke sikker. 
Piken skulle til å si noe mer, men i det samme ropte noen navnet hennes. Hun snudde seg irritert, så tilbake på prestefruen og neide enda en gang. «Æ ville bare gje ho beskjed.» Så lukket hun døren fort, og skrittene forsvant. 
Fie svelget tungt. Kvalmen ble sterkere, og hun var redd hun kom til å kaste opp snart. Endelig klarte hun å løsrive seg og skyndte seg ut av stuen. Hun småløp forbi alle dører, opp trappen og bortover loftgangen. Da hun endelig kunne lukke døren bak seg, brøt svetten ut på hele kroppen. Hun rakk akkurat toalettbøtten før hele mageinnholdet kom opp. Hun kastet opp flere ganger, til det sved i halsen og magen knøt seg i kramper. Hun fylte et glass med vann, skylte munnen grundig og drakk noen få slurker. 
Det kjentes som om hun hadde gjennomgått en hel sjau da hun ruslet bort til vinduet. Gjemt bak gardinet fikk hun med seg det som foregikk på forsiden av huset. 
Den døde var hentet ut. Nå bar to drenger ham på en stige, vekk fra fjøset. De la ham på bakken mens noen kom løpende med bøtter. Der helte de vann over ham for å få vekk den verste skitten. 
Fie lukket øynene noen sekunder. Det var så uverdig at Emil skulle bli håndtert slik. De døde skulle vaskes med nennsom hånd og kles opp i de fineste klærne de eide. Hun tvang seg til å se, til å møte virkeligheten. 
Og hva hadde hun gjort med Emil? Det var hun som var årsaken til at han var død og ble begravd i møkk. «Gud, vær meg nådig.» Det kom som et hulk da hun støttet seg til veggen. 

Til toppen

Bøker i serien