Andrine så på Lucas. «Dere må flytte fra gården,» hvisket hun. Dette måtte ikke Marina høre dersom hun virkelig var på vei til å våkne.
«Vi snakket om det før dette skjedde. Vi skulle tale mer om det i kveld, men det ble jo ikke noe av.» Han hvisket han også.
«Dette er noe dere må ta på alvor. Det er ikke bra for dere å bo der. Eller barna. Hvem passer på dem?»
«Å, det er barnepiken. Hun er flink med dem.»
«Ja vel, men jeg … Er du sikker på at det er trygt?» De hvisket fortsatt sammen.
Lucas bleknet. «Hva mener du med det?»
«Pass på barna,» sa hun og visste ikke hvor ordene kom fra. Det falt bare ned i hodet hennes.
«Du skremmer meg.» Lucas så sint ut. Øynene var smale.
«Nei, jeg advarer deg. Det er noe helt annet.» 
Marina stønnet, og Andrine så på datteren igjen. «Har hun fått noe for smerten?»
«Ja, hun fikk litt før du kom.»
«Hun har fortsatt vondt. Hent doktoren,» kommanderte hun. Hun kjente datterens smerte helt inn i sjelen.
Lucas gikk ut, og Andrine så ned på datteren igjen. Plutselig åpnet hun øynene. Hun så seg først forvirret rundt, så begynte hun å gråte. «Jeg ser deg, mor, men det står noen bak deg,» sa hun med vidåpne øyne.
«Nei, det er ingen her. Vi er alene, Marina.»
«Nei, mor. Han står der.» Hun løftet så vidt armen og pekte.
Andrine snudde seg, men det var ingen der. Marina fantaserte. «Ta det med ro. Vi er alene. Jeg hadde sett det om det var noen der.»
Marina så på henne. «Jeg ble dyttet, mor. En kraft så sterk at jeg mistet balansen. Jeg kjenner styrken ennå. Jeg er livredd.»
Da hadde Lucas rett, tenkte Andrine. Og det hun hadde følt, var helt riktig. «Ja, Lucas så at det måtte være noen, eller noe, som dyttet deg, kjære, men nå er du endelig våken. Du fikk et hardt slag i hodet. Hvordan føler du deg? Du ynket deg for et øyeblikk siden … Har du smerter?»
«Ja, men det er ingenting mot det jeg føler inni meg, mor. Han som dyttet meg, er her. Jeg ser ham. Han er stygg og grusom. Jeg vet hvem han er, mor.» Hun var så panisk nå at Andrine måtte roe henne ned. Hun strøk armen hennes varsomt. 
«Hysj, ta det med ro. Ikke hiss deg opp. Du må ikke glemme at du er skadet.»
«Jeg bryr meg ikke om det. Han er hos meg og plager meg, mor. Han slår meg i hodet. Jeg kjenner hånden hans på magen. Å, jeg er så redd.»
«Hvem er han, Marina?»
«En sønn av Albert Johansen. Jeg vet ikke hva han heter, men han sier sønn. Sønn av Albert, sier han. Jeg døde ung, det skjedde en ulykke, og jeg ser en annen mann … som er ondere enn meg, sier han, og han lever.» Datterens stemme ble dypere, som om det var mannen som snakket gjennom henne.
«Hysj, Marina. Du kan ikke snakke slik. Det ser ut som du er i transe.» Andrine likte seg ikke. Datteren var ugjenkjennelig.
Men Marina hørte ikke på henne. Hun fortsatte å snakke med den dype stemmen. «Jeg dyttet deg. Hvorfor åpnet dere gravene? Det er ondskap der. Ondskap. La de døde ligge. La de ligge. Ikke bo der. Løp.»

Til toppen