Livets veier (Heftet)

Serie: Barn under månen 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Barn under månen
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202614515
Kategori: Romanserier
Omtale Livets veier

På Morken er noe er galt. Marie innrømmer at gården er truet av tvangsauksjon, og Maren reiser til sin far i Kristiania i håp om at han kan hjelpe.

Caroline og Karl Granum har båret på en hemmelighet i mange år. En dag kommer et taterfølge til bygda, og de innser at fortiden har innhentet dem. De er nødt til å fortelle sannheten.

Karl betrakter datteren. Han kan ikke huske å ha sett henne vakrere.

– Det er noe vi skal fortelle deg, sier Caroline lavt.

Line ser spørrende fra moren til faren. Gleden hun kjente for litt siden, viker for usikkerhet.

– Vi håper du ikke blir bitter på oss for at vi har ventet så lenge. Caroline kaster et urolig blikk på ektemannen.

Line svarer ikke. Det er noe forferdelig de skal til å fortelle henne. Hun føler det.

Til toppen

Andre utgaver

Livets veier
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Mona flytter blikket fra den middelaldrende kvinnen og over på den unge mannen hun gjetter seg til er sønnen. Kvinnen har begynt å rote i vesken. Uten et ord trekker hun opp et fotografi. Hun legger det foran Mona på disken.

– Dette er datteren min, Martine. Jeg lurer på om du vet hvor hun er. En kvinne ringte oss og sa at hun holdt til her.

Et øyeblikk føler Mona seg som en fisk på land der hun åpner og lukker munnen. Ikke en lyd slipper ut. Så tar hun seg kraftig sammen. – Og hvem er det som spør?

– Jeg er moren hennes, Solveig Eliassen, og dette er broren, Håkon.

Mona tar hånden som rekkes henne, og hun nikker kort til den unge mannen. Hun tviler ikke på at kvinnen snakker sant, og undrer seg over at hun ikke så likhetstrekkene med en gang. – Hvordan går det hjemme hos dere? Mona smiler og måler Solveig fra topp til tå. Martine gav uttrykk for at de var fattige, men det er ingenting som tyder på at det er dårlig stelt med de to som står overfor henne akkurat nå.

– Jeg kjenner datteren din. Hun har arbeidet her i hele sommer.

Det svimler for Solveig, og ordene kommer støtvis når hun spør: – Og når kommer hun tilbake?

Mona rører urolig på seg. Hun tenker på det Martine fortalte om faren. – Hun kommer tilbake om en stund.

– Vet du presist klokkeslett?

Mona rister på hodet. – Hun skulle til frisøren. Løgnen kommer lett.

– Da tar vi oss en runde og kikker litt i butikkvinduer. Solveig er fremdeles skjelven. Helt siden datteren forsvant har hun båret et håp om at de skal gjenforenes, at de skal snakke om Konrad og det han gjorde, og Solveig vil fortelle datteren at hun er uten skyld. At Konrad er død.

– Gjør det. Kvinnemenneskets stemme lyder hul og rar.

Håkon blir stående igjen ved disken, og blikket hans borer seg et øyeblikk inn i den velkledde kvinnen. Du lyver, tenker han, du står og lyver oss rett i ansiktet. Høyt sier han: – Da kommer vi tilbake om en times tid.

Noe som skal forestille et smil, farer over Monas ansikt, så forsvinner hun bak forhenget. Endelig inne på bakrommet presser hun ryggen mot veggen og klemmer hånden mot brystet i et forsøk på å dempe de ustyrlige hjerteslagene.

Solveig føler det som om hun skal besvime hvert øyeblikk idet de kommer ut på gaten. Hun lener seg tungt til Håkon, som legger armen om henne. – Martine er her. Jeg kan ikke fatte det, om en liten stund skal vi møte henne. Hvordan tror du hun vil reagere? Tror du hun blir glad over å se oss?

Håkon nikker stivt. Han håper at han tok feil når det gjaldt kvinnen i forretningen, men intuisjonen sier noe annet. Det som er interessant, er hvilken ny løgn hun vil plante i dem når de kommer tilbake.

De setter seg på en benk. Håkon har fremdeles armen rundt moren. Han skulle ønske han var mann nok til å beskytte henne mot vanskelighetene hun møter, og får lyst til å skrike i protest når han innser hvor hjelpeløs han er.

En brokete menneskemengde haster forbi i begge retninger – kvinner, menn, barn med skolesekker på ryggen. Så er det gatebarna – de grå, nesten usynlige skapningene som daglig kjemper en kamp for å overleve. Håkon gjør et iherdig forsøk på å svelge klumpen som vokser og vokser i halsen. Han lurer på hvordan Martine har levd siden hun reiste hjemmefra, Har hun ligget ute, eller er hun like velkledd og stelt som kvinnen i kjoleforretningen? Kanskje hun har spradet omkring og ikke ofret hjemmet sitt så mye som en tanke. Frykten for det smerter ham så han tror han skal bli gal. Så tar han seg kraftig sammen og konsentrerer seg om moren.

Mona kikker nervøst ut av vinduet i inngangsdøren. Hun håper det drøyer før de kommer tilbake, for hun kan ikke lyve mer. Det var bare en kort stund hun hadde Martines mor og bror i forretningen, men det var lenge nok for å kunne se hvor vondt de har det.

Hun kvepper til idet hun får øye på dem. Så kikker hun raskt på armbåndsuret. Det hadde vært så enkelt å låse døren og late som om hun ikke er der, men hun har ikke for vane å flykte, og hun er egentlig ingen løgner. Dessuten har Martine fått den tiden hun behøver for å komme seg unna.

Håkon går først inn. Han søker den lyshårede kvinnens blikk, prøver å se hva hun tenker, men det vakre ansiktet røper ingenting.

– Har hun kommet tilbake? Solveigs blikk gnistrer. – Jeg gleder meg slik til å se henne igjen.

Mona møter Håkons blikk. Han har forstått at hun lyver. Skamrødmen brer seg over ansiktet og nedover halsen. – Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, sier hun stille.

– Vil hun ikke møte oss? Solveig kikker seg omkring i forretningen, som om hun håper på å oppdage Martine innimellom alle kjolene.

– Det er ikke akkurat det. Mona begynner å fikle med et smalt, rosa silkebånd. Hun surrer det rundt fingrene. – Men hun har reist, stotrer hun. – Hun gikk i konstant angst for at noen skulle oppdage henne. Jeg er lei for det. Faren …

Mona rekker ikke å fullføre setningen, for nå blander Håkon seg inn. – Han døde før jul.

– Jeg er lei for …

– Det trenger du ikke å være. Håkon sender moren et raskt blikk. Hun er blitt urovekkende fjern i blikket.

– Vet du hvor hun har tatt veien?

Mona nikker. – Hun har reist til Frankrike.

– Frankrike?

Mona svarer ikke, ser bare hjelpeløst fra den ene til den andre.

– Hvor lenge blir hun borte, og hva skal hun gjøre der?

– Jeg vet ikke når hun kommer tilbake.

Solveig presser den ene hånden mot tinningen. – Nei, hvisker hun. – Det er ikke sant.

– Hadde hun det bra mens hun arbeidet her? Det er Håkon som spør.

Mona nikker. – Jeg vet ikke hvor hun holdt til når hun ikke arbeidet, men her hadde hun det fint. Hun er en pliktoppfyllende og veloppdragen jente, men så er hun jo snart atten. Hun smiler usikkert til Solveig.

– Nei. Solveig møter den andre kvinnens blikk med fortvilelse. – Hun fyller fjorten neste måned.

– Fjorten? Det kan ikke være mulig!

– Martine har alltid sett eldre ut enn hun er. Solveig klamrer seg til Håkons arm. – Når reiste hun?

– Hun reiste for tre timer siden. Mona tar seg forskrekket til halsen. – Hadde jeg visst at hun bare var tretten, ville jeg ha sørget for at hun kom seg hjem. Hva er det jeg har gjort?

Til toppen

Bøker i serien