Sigurd hadde sett fisk i olla mange ganger. De gjemte seg godt, men han visste at hvis han var stille når han listet seg langs bredden, kunne han få øye på dem.

Pinnen han hadde i hånden, var et spyd. Han hadde spisset det selv, med farens kniv. Hvis han så en fisk, skulle han spidde den raskt som en vind! Da ville den sprelle vilt. Eller kanskje den heller skulle få dø med en gang – han ville ikke at den skulle lide. Han skulle i hvert fall drepe den. Så skulle han ta den med til Kristin og la henne rense og koke den, og så skulle de spise den til middag.

Han hadde ryggen til skogen. Av og til kom et vinddrag og rufset i de store grantrærne. Lyden fikk ham alltid til å snu seg, for tanken på riser og troll som brøytet seg frem mellom trærne, var ikke fremmed for ham. Ikke at han noen gang hadde sett slike skapninger, men man kunne jo aldri vite.

Han tørket seg under nesen. Det trakk kjølig fra skogen når solen var på vei ned. Han bestemte seg for at om han ikke hadde sett en fisk når han hadde talt til tyve, skulle ha gå inn. Sulten var han også.

Ved femten stanset han og tenkte seg om. Jo, seksten var det visst. Seksten, ja. Sytten, atten … Blikket sveipet over vannet, men han så bare det bølgende speilbildet av skogen bak ham.

Men der! Der var det noe! Han satte seg ivrig på huk og stirret ned i vannet. Det hadde vært en bevegelse, det var han sikker på. Et gråblankt glimt, lite og raskt. En gammel rot krummet seg opp fra bunnen, ikke dypere enn at han kunne nå den om han stakk hele armen nedi. Kanskje det var der den hadde gjemt seg? Han la hendene mot det fuktige gresset på kanten og lente ansiktet så nær vannet at han tydelig kjente duften av det.

Roten var dekket av en slags grønnlig pels. Små tråder av grønt hang fra den og beveget seg nesten umerkelig i det dovne vannet. Han ante speilbildet av trærne, og det gikk opp for ham at han kunne velge hva han så i vannet. I det ene øyeblikket kunne han se sitt eget ansikt i overflaten, og i det neste så han dypt ned i vannet, slik at alt under vannflaten sto skarpt frem. Han hørte sin egen pust, og ga seg til å blåse varsomt på vannet, slik at små krusninger kom og gikk.

Men hvor var fisken blitt av? Han holdt pusten og ventet på at vannflaten skulle bli blank igjen. Da fikk han øye på et grufullt ansikt ved siden av sitt eget. Han stivnet. Et øyeblikk trodde han at det var noe som hadde steget opp av mudderet på bunnen, men det var ansiktet til en mann. Det var magert. To øyne lyste svart mot ham. Munnen var grusomt fortrukket i et dødningegrin.

Skrekken som tok ham da han forsto at ansiktet tilhørte en skapning som sto bak ham, var så sterk at han ikke fikk puste. Han greide ikke å røre seg heller.

Hvor lenge han lå slik på kne, ante han ikke, men så fikk panikken overtaket. Han kastet seg rundt for å komme seg på beina og springe, springe …

Idet han skjøv fra med hendene for å reise seg, skled han og falt. Det neste han kjente, var kulden fra vannet som trengte inn gjennom klærne. Han hev etter pusten. Alt var bare plaskende lyd, kaldt vann og tunge klær. Han kastet seg mot bredden. Blikket jaget opp for å møte Den Onde, men skikkelsen var borte. Han hev etter pusten og stirret vilt rundt seg. Det var ingen der.

Med hamrende hjerte kom han seg på land og begynte å gå mot huset. Da ble han var en svak bevegelse i skogkanten. En tykk grankvist duvet mykt, som når noen nettopp har sluppet den og gått i skjul.

*

«Kom inn,» ropte Bertine da Kristin banket på, slik hun alltid gjorde.

«Jeg har med litt bygg, ost og brød i dag,» sa hun og holdt salvesken i været.

«Velsigne deg, barnet mitt! Aldri er jeg blitt så godt tatt hånd om. Men nå må dere holde på det dere har, Kristin! Den gamle skrotten min behøver ikke så mye mat, vet du. Spiser Sigurd godt?»

«Sigurd spiser, og far spiser. Du trenger ikke å bekymre deg for oss.»

«Jeg ser jo at dere er blitt tynnere, alle sammen. Men Sigurd var så klar og pen i blikket da han var her sist. Vene, lille gutten min!»

«Han falt i vannet i går, stakkar,» sa Kristin. «Helt gjennomvåt, var han. Han ble nok skremt av noe, for han var ikke helt seg selv resten av kvelden.»

Bertine ristet på hodet. «Huff, jeg synes ikke det er bra at han leker der oppe. Det er godt at vannet er såpass grunt.»

«Det er dypt på midten, men ut dit kommer han jo ikke. Jeg har alltid formant ham om å holde seg på land. Kanskje var det bra at han fikk en liten støkk.» Kristin la i ovnen mens hun snakket, så satte hun seg i stolen overfor Bertine. «Hva holder du på med?»

«Bare et håndarbeid.» Bertine holdt det frem så hun fikk se.

«Så vakkert det er! Det blir veldig fint med de blomstene der. Er det engsoleie?»

«Engsoleie, blåklokke, og så tenkte jeg meg en bord med prestekrager her. Jeg hadde tenkt at du skulle få det når det blir ferdig.»

Kristin smilte. «Virkelig? Takk, det vil jeg gjerne.»

Bertine hadde fremdeles en stram surring rundt foten. Hun stolte ikke på at den ville bære henne like godt som før, hun følte seg ustø, sa hun, og var tryggest når hun kunne sitte. Kristin forsto at beinet hadde grodd skjevt, men de snakket aldri om det.

«Hvordan går det ellers med dere?» spurte den gamle.

Kristin fortalte, men unnlot å beskrive hvor hardt faren slet for å få skikk på kulverten og veien. Mens hun snakket, falt blikket hennes på døren. Ved karmen sto en kraftig stokk. «Hva er det du har dratt i hus, Bertine? Har du tenkt å ri til Bloksberg på den?»

Men Bertine lo ikke. «Stokken, mener du? Jeg bruker den til å sperre døren nattestid. Du synes vel jeg er en dum, gammel kone, men … Du skjønner, jeg har denne følelsen av ulvetid, Kristin.»

«Ulvetid?»

«Uff, ja. Det er tegn. Tenk bare på uværet og alt regnet!»

«Men Bertine, da! Du har vel ikke blitt overtroisk på dine gamle dager?»

«Overtro og overtro. Vet du at det går rykter om at den merkede er sett i amtet?»

«Den merkede? Hvem er det?»

«Har du ikke hørt folkesnakket? Det sies at det finnes en mann som bærer djevelens merke i ansiktet. En mann som tar liv. Et rovdyr av et menneske. Har dere ikke hørt om ham?»

«Nei, det har vi ikke. Er det en skrøne? Dem går det jo tretten av på dusinet.»

Bertine ristet på hodet. «Det er ingen skrøne, Kristin. Husker du den gamle tolleren som arbeidet på havnen? Juliussen, het han. Han ble funnet av en nattmann på fisketorget, tidlig en morgen. Juliussen var sprettet opp fra buk til hals, og så ut som en sløyet fisk.» Bertine kulset. «Vitnene fortalte at de hadde sett en mann med et grusomt merke i ansiktet, som et øksehugg. Han hadde vært i nærheten av toget, og han hadde blod på hendene.»

Kristin husket faktisk den historien. «Jo, når du sier det,» sa hun tankefullt.

«Lensmannen og mennene hans jaktet på morderen. De var her i egnen også. De søkte i huler og koier, men uten å finne ham. Og så var det kapteinen på en av skutene ... Han ble funnet hengt i råen på stormasten. På sitt eget skip! De sa at han var blitt heist opp i toppen og hang der som et dødens flagg.»

Kristin forsto at Bertine virkelig var engstelig. «Dette er noen grusomme historier, men du skal ikke være redd, Bertine. Hvis en slik mann finnes, kommer han ikke hit, kan du skjønne.»

Til toppen