Løgn og sannhet (Heftet)

Serie: Julie 30

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Julie
Serienummer: 30
ISBN/EAN: 9788202651442
Kategori: Romanserier
Omtale Løgn og sannhet
Sunniva og Julie tror det er Nikoline som har lagt fra seg det nyfødt barnet på trappen, men hvorfor? Kan Storm være faren, eller er hun bare ute etter hevn? Sunniva bestemmer seg for at denne gangen gir hun seg ikke før han forteller henne sannheten.

– Jeg tar ham med inn til meg, sa moren og reiste seg. – I morgen tidlig, når alle har våknet, snakker vi om hva vi skal gjøre. Prøv å sove nå, så skal jeg passe på ham i natt.
– Takk, mor, sa Sunniva og smilte svakt. – Jeg tviler på at jeg får sove, men jeg skal gjøre et forsøk. Jeg er glad for at du er her, for dette blir vanskelig.

Til toppen

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Utdrag

Sunniva stirret med store øyne på bylten som lå i morens armer. Forsiktig rakte hun frem hånden og dro til side en flik av det grove ullteppet. Et bitte lite, rødt ansikt kom til syne. Barnet lå med lukkede øyne. Ikke en bevegelse var å se i det rynkete ansiktet. – Lever barnet? sa hun lavt. Moren stakk hånden inn under teppet, la den på brystet til barnet og lyttet. – Ja, jeg kjenner at hjertet slår, sa hun lettet. – Vi må inn i varmen. Sunniva lukket døren og fulgte etter moren da hun gikk inn på kjøkkenet og satte seg foran ovnen, som fremdeles var varm. Sunniva åpnet ovnsdøren og la inn en vedkubbe. Like etter freste det i flammene, og varmen spredte seg i kjøkkenet. Moren skjøv teppet til side. Barnet var kledd i en slitt, men varm ulltrøye, bleie og en tynn ullbukse. Hun dro buksen ned og kjente at bleien var tørr. Det var en liten gutt, med mørkt hår og lubne fingre. Han var velskapt, og virket sunn og frisk. Han kunne umulig være mange dager gammel. – Stakkars liten, sa hun og ble stående og se på ungen. – Hvem i all verden kan det være som har lagt ham på trappen vår? Moren ristet på hodet. Sunniva tenkte seg om, så sperret hun opp øynene. – Nikoline! utbrøt hun. – Det kan ikke være noen andre. Hun skulle jo ha barn, sa du ikke det? – Jo, det stemmer, sa moren sakte. – Men hvorfor i all verden skulle hun komme tilbake til bygda med barnet? Moren ristet på hodet. – Hun skulle jo adoptere det bort ... Hun tidde brått og møtte blikket til Sunniva. – Gudveig advarte oss mot at hun var ute etter hevn, men da ville hun vel ha funnet på noe annet? Sunniva ble stille. Lenge. Heller ikke moren sa noe. – Mor, tror du at ... Hun svelget. – Tror du at det er Storm som er faren? fortsatte hun med skjelvende stemme. – Har du noen grunn til å tro at han er det? sa moren forsiktig. Sunniva sank ned på en kjøkkenstol og ble sittende og granske den lille gutten. – Albertine sa noe til meg før hun døde, noe om at Storm hadde en hemmelighet, en gjeld han måtte betale, og at jeg måtte støtte ham når det kom for en dag. Jeg har ofte lurt på hva hun mente med det. Storm har alltid nektet for at han har hatt noe med Nikoline å gjøre på den måten. Han liker henne ikke engang, sier han, og jeg tror ham på det. Men nå vet jeg ikke. Hun reiste seg og begynte å gå frem og tilbake på gulvet mens hun knuget hendene mot hverandre. – Jeg vil ikke tro at han er faren. Stemmen var gråtkvalt. – Dette må være noe Nikoline har funnet på for å skjule hvem som er faren. Ungen ligner ikke på ham engang. – Sett deg, Sunniva, sa moren. – Når de andre våkner og ser den lille, må du spørre ham. Kanskje Nikoline bare vil finne et hjem til ham, og hun vet at dere blir gode foreldre. Sunniva satte seg igjen og hvilte blikket på ungen. – Han er så fin, og så uskyldig, sa hun, varm i stemmen. – Hva skal vi gjøre med ham? Og hva med Nikoline, hvis det er hun som er moren?

Til toppen

Bøker i serien