Gaule-Lars sto utenfor døren til Svein Engebretsen, naboen til Mattis, den beryktede familien som Sylvia Olsen stadig talte om i bygda. Konen fulgte med på alt og alle og hadde alltid noe å komme med. Sant eller usant, det var visst ikke så nøye for henne, bare hun hadde nytt å fortelle.
Det var stille rundt ham, og det føltes som om noe ikke stemte. For selv om han hørte dårlig, virket stillheten full av noe tungt og farlig. Noe som skremte ham. Han burde ikke ha gått hit, tenkte han nå, men det var for sent, for han hadde allerede banket på døren to ganger.
Han var iskald og visste at han ikke kunne mase på Mattis igjen. Mannen måtte bli lei av ham, for Lars var stadig innom gården hans for å få ly og litt varme i kroppen. Og ikke minst mat og drikke – og gjerne et par gamle sko om han var heldig.
Til slutt ble døren åpnet og der sto storbonden. Svein, var det han het. Gaule-Lars så inn i to sinte øyne. Nei, her kom han ikke til å få noe. Han kjente gjerrigheta når han så den! Uvennligheten også. Så dum han hadde vært, men likevel var han nysgjerrig, for hva skjedde bak dørene der inne? Han hadde jo hørt så mange rykter. Om både det ene og det andre.
«Hvem er du?» Lars hørte ham så vidt og han snudde seg litt for å legge det beste øret til.
«Hva sa du?» ropte han ut. Kanskje litt for høyt, men det fikk stå til.
«Jeg spurte hvem du er. Og hva gjør du her?» Endelig hørte han storbonden godt nok.
«Å, jeg kalles for Gaule-Lars. Jeg bruker å gå fra gård til gård for å søke husly, og her hos deg har jeg aldri vært før. Så jeg tok en tur hit for å prøve lykken,» sa han.
«Nei, her er det ikke noe lykke å finne. Du får gå et annet sted! Dessuten lukter det vondt av deg helt hit! En slik fillefrans vil jeg ikke ha boende hos meg, ikke engang for en eneste natt.»
Lars så en ung kvinne med langt svart hår i bakgrunnen. Hun var kritthvit i ansiktet og han la med en gang merke til at øynene var store av skrekk. Hvem i all verden var det? Han så en annen vei da han følte storbondens blikk på seg.
«Jeg beklager at du synes det lukter vondt av meg, men det er vanskelig å bade utendørs nå, skal jeg si deg. En gang brukte jeg øksa i et tjern og fikk lirket kroppen ned i vannet. Det var isflak overalt etter at jeg hugget meg et hull og det knirket noe forferdelig i isen. Det var så vidt jeg kom meg opp igjen. Det kommer jeg aldri til å gjøre igjen. Noe så dumt! Og ikke minst farlig. Så mye er ikke rensligheta verdt.» Han la hånden på pannen.
«Herregud, er du en tomsing?»
«Nei, jeg kan ikke akkurat si det. Men jeg hører dårlig så jeg setter pris på at du snakker høyt.» Igjen så han piken i bakgrunnen. Hun knøt hendene sammen mens hun stirret på ham. Lars blunket litt, for akkurat nå trodde han at han så syner. Hun var vakker, det så han til tross for at hun så ut som et spøkelse. Han grøsset og igjen angret han på at han hadde tatt veien til denne gården.
Selvfølgelig hadde han hørt om spøkelsene i huset. Ryktene hadde gått lenge om det i bygda. Ja, om det og om en hel del annet også. Her skulle det være skjult mange hemmeligheter. Om storbonden sa folk at han i begynnelsen var hyggelig mot folk, men at han knapt nok viste seg ute. Sylvia Olsen så ham en gang iblant i butikken for å gjøre innkjøp, men det var også alt. Så hva var dette? Og hvorfor reagerte ikke storbonden på at piken sto bak ham? Var hun ikke en som han skjulte?

Til toppen