I kjelleren var det isende kaldt. Hun pleide stort sett bare å stikke innom der når moren vasket klær. Men denne dagen hadde hun fri, og alt virket så trist og tomt. Hun kneppet jakken bedre sammen og fikk ordnet med duken. Det ville helst gå bra.

Idet hun skulle gå ut, fikk hun øye på en bøtte som sto på et bord. Lovise hadde klaget over at en av bøttene var borte, og hun skulle hatt den til gulvvasken.

Marika tok den med, gikk ut og skulle til å runde hushjørnet da hun overhørte praten mellom to drenger.

«Ho e ikkje vanskelig å be om å løft på skjørtan,» sa den ene.

Den andre flirte og svarte noe som Marika ikke fikk med seg. Men hun stanset og lyttet. Hvem var det som fikk en slik ufin omtale? De la ikke merke til at hun kom nærmere.

«Du får ho rimelig. Det e bære å si at ho e fin, så lægg ho sæ på ryggen og tar imot med en gang.» En rå latter fulgte.

«Kor mange har vært på ho Lovise nu? Sekkert det meste av mannfolkan i Storvaagen.»

Det svartnet for Marika. Et ubendig sinne fylte henne, og før hun riktig visste hva hun gjorde, løp hun fram og slo rundt seg med den tunge trebøtten. Hun oppfattet at noen brølte, så var drengen ute av synsfeltet hennes. I neste øyeblikk hengte hun seg fast i håret på den andre. Hun klorte, sparket og bet. Alt hva en liten kvinne kunne bruke av makt og knep.

«E du fullstendig sinnssyk?» ropte han og holdt armene opp for å verge seg. Den andre kom bak henne og holdt henne fast, men Marika satte tennene i hånden hans, og like fort var hun fri og fløy på dem igjen.

Til sist var hun uten pust og ble stående krumbøyd og hikste mens tårene rant. «Prøv å snakk stygt om ho Lovise én gang tel, så skal dokker …» Hun strøk hånden under nesen og så at hun blødde. «Da skal dokker få anger,» fullførte hun og gikk.

Til toppen