Silja sto innunder de snøtunge greinene på syrinbusken med armene til Eskil rundt seg. Nesetippen hans var kald, men munnen var glovarm mot hennes. Det som skulle være en kort og hastig avskjed ute i den bitende desemberkulden, ble lengre enn det hun først antok. Det var noe trygt og godt ved å stå slik, lunt og varmt inntil ham og med kanten av den høyhalsede strikkegenseren hans mot kinnet. Det føltes så riktig, og akkurat nå skulle hun ønske at han ikke skulle dra. Hadde de stått utenfor det lille, røde huset øverst i jordet, hadde hun blitt med ham inn. Det var som alle de gangene hun hadde vært lei seg som barn, da hun hadde sprunget til skogs og holdt rundt trærne som trøst. Eskil var som et stødig grantre hun kunne lene seg mot. Han ville alltid være der, visste hun. Han hadde åpnet jakken, og hun holdt hendene rundt livet hans. Hun kunne kjenne varmen gjennom det grove skjortestoffet. Hun kjente ilinger i magen, som kravlende maur, da han kysset henne igjen. Omsider slapp han henne motvillig. «Rart du ikke tiner all snøen ute, så varm som du er,» hvisket han mykt. Hun trakk sjalet tettere omkring seg. «Det er i hvert fall ikke varmt ute,» sa hun lettere omtåket etter kysset. «Det er best du går inn. Jeg skal ikke ha noe av at du blir syk, kjære.» Han kneppet igjen knappene på den tykke vadmelsjakken. Hun nikket og trakk seg unna syrinbusken for å gå tilbake og inn i det julepyntede gjestgiveriet. «Da ses vi i kirken på julaften.» Han nikket. «Jeg håper å se deg resten av kvelden også. Vår første jul med Alva.» Han smilte idet han gikk baklengs ned trappen mot Jæger og sluffa. Da han hadde kommet helt bort til skyssen, ropte han til henne. «Jeg skal ikke glemme lommetørkle.» Hun vinket til ham, ristet litt snø fra sjalet og gikk inn i varmen. Det sto ingen i resepsjonen. Mari hadde for lengst dratt hjem til sin Simon og ungene i det nye huset. Misunnelsen stakk i hjertet da hun tenkte på det valget bestevenninnen hadde gjort i livet sitt. Hun hadde gjort det Silja hadde forbannet seg på ikke å gjøre, velge en fattig sagbruksarbeider. Men hvem var det nå som hadde det trygt og godt med en edruelig, arbeidsom mann og to velskapte unger i nytt hus? Det kan du også få om du velger rett denne gangen. Som så mange ganger før hørte hun stemmen inni seg. Om hun bare hadde hatt en spåkones krystallkule foran seg, slik at hun kunne se sin egen fremtid og velge deretter. Hun dreide mot kjøkkenet for å avløse Josefine, som hadde hatt ungene lenge nok, da hun hørte noen som tiltalte henne med fru Bøchmann. Hun snudde seg mot ytterdøren og ble øyeblikkelig varm i kinnene av forlegenhet da hun oppdaget at det var herr Løvenstad. Nå hadde han vel sett henne og Eskil stå og kysse under syrinbusken. Hun kjente fremdeles den fornedrende følelsen av skam etter at faren hadde bust ut med at hun hadde en unge med ham, og derfor var så godt som trolovet. Det første var sant, men trolovet var hun absolutt ikke i hvert fall, for Eskil hadde ikke gitt henne noen ring. Men det var på den måten faren hadde sagt det, og hun hadde sett det overraskede uttrykket til herr Løvenstad. Hva tenkte han om henne nå? At hun var en tøyte som la seg ned med hvem som helst? Og hva ville han nå? Ønsket han å ydmyke henne? «Fru Bøchmann,» sa han alvorlig. Hun snudde seg avventende mot ham, men hadde mest lyst til å rømme opp trappen. «Jeg vil bare ønske Dem en riktig så god jul,» sa han med kjølig stemme. «I like måte,» sa hun høflig tilbake. Han kremtet. «Jeg drar tidlig i morgen.» Hun nikket. «God reise hjem, herr Løvenstad.» «Takk for det,» nikket han. Så ble han stående og nøle, som om han hadde mer på hjertet. «Fru Bøchmann, jeg beklager at De ble støtt av Deres fars uheldige uttalelse tidligere i dag.»

Til toppen