Det var som om hele henne ble fylt av skrekk da hun skjønte hva som hadde hendt. Silja glante på den tomme sengen inne på soverommet. For noen timer siden hadde hun lettet gått og lagt seg inne i stuen. Lyyli og den lille jenta hadde sovet som to engler. Lyyli hadde tatt til vettet og lagt den skrikende ungen til brystet. Nå ville alt gå bra, hadde Silja tenkt, og det beste av alt: Ungen hadde plettfri hud. Ingen skjemmende fødselsmerker.
Som to engler. Det hamret vondt gjennom henne. Hvor i all verden var de?
Hun kunne ikke stå der uvirksom og hjelpeløs. Hun måtte ta til handling og finne dem. Hvordan hadde de klart å komme seg ut uten å vekke henne? Men så kom hun på den hemmelige, underjordiske gangen. Selvfølgelig! Hun tok med seg ungen den veien for ikke å vekke meg.
«Er det noen hjemme i stua?» lød en stemme fra kjøkkenet.
Hun skvatt til. Så stormet hun ut på kjøkkenet, og da ble hun enda mer overrasket.
«Karl Oskar?»
Han var skjeggete og uflidd, men sto der like blid. «Og her er selveste sjefshuldra. Det hadde jeg ikke forventet. Kom igjen, bare fik til meg som du pleier, kjære.»
Silja stormet frem og kastet seg gråtende om halsen hans.
«I all verden.» Han lød temmelig paff, men så frigjorde han seg forsiktig. «Jeg lukter verre enn grisen, er jeg redd. Har ligget ute noen netter, men hva står på her? Og hvor er husfolket?»
«Det er Lyyli. Hun har tatt med seg ungen og reist.»
Det lystige ansiktsuttrykket hans forsvant temmelig fort. «Hva er det du sier? Og hvilken unge er det du snakker om?»

Til toppen