Lyden av geværskuddet var som et tordendrønn i Siljas ører. Et ekko som kom lenge etter det første fatale skuddet, som sørget for den største tragedien av alle. I veslestua lå Lovise død, rammet av Eivors vådeskudd. Olaf hadde gått inn på låven med en flaske brennevin, fullstendig nedtynget av sorg, og Silja hadde nettopp beordret Erling til å gå etter ham for å hindre at han hengte seg. Selv var hun på vei tilbake til veslestua for å ta hånd om stakkars Linnea. Hun måtte være den sterke nå, men hvordan skulle hun klare det? Snille, søte og hjertegode Lovise var død, og det ufødte barnet hennes døde med henne. Det var fremdeles ufattelig. Hva var Guds mening med dette? Silja var ikke nok troende til å klamre seg til at det var en vilje bak, at det var en mening. Sannheten var brutalt virkelig og en skjebnens tilfeldige grusomhet. Hadde det ikke vært for at mannen til Kerstin hadde kommet til gårds med trusler, hadde ikke Eivor gått ut med et ladd gevær … ja, så hadde ikke dette skjedd, og Lovise hadde fortsatt vært i live med et voksende barn i magen. Nå var det som om den lunefulle skjebnen dro til med slegga på nytt. Det gikk kaldt gjennom marg og bein. Skulle det skje igjen? Silja skulle ønske lyden hadde kommet fra låvedøren som slamret igjen, men hun visste at det bare var ønsketenkning. Smellet var et geværskudd, og det kom fra huset til faren. Der Eivor fremdeles befant seg etter at geværet hadde gått av. Hun hadde siktet på mannen til Kerstin, som brått og uventet hadde dukket opp, for å skremme ham. Nå var hennes eneste tanke at denne gangen var det ikke et vådeskudd. Gode gud, Eivor, nei! Vær så snill, du kan ikke ha gjort ende på deg selv? Tanken traff henne som et knyttneveslag i magen. For hvorfor skulle hun ellers røre geværet og løsne enda et skudd? Hun snudde seg og stormløp mot huset, men stanset på trammen og ble stående stiv, med hjertebank og en kvelende frykt for hvilket syn hun ville møte inne i huset. Nå hørte hun smellet fra låvedøren, og registrerte i sidesynet at Erling kom løpende. «Hvem var det som skjøt?» ropte han lenge før han nådde trammen. Silja sto og støttet seg til verandastolpen mens kvalmen kom kastende på henne. Nei, dette klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke å gå inn i huset. Eivor, herregud, hva har du gjort? «Børsa til far … langkragen … herregud, Eivor … hun kan vel ikke ha …» Silja greide ikke å få frem ordene. Erling stirret på henne, hvit i ansiktet og med vilt oppsperrede øyne. «Jesu Krist,» mumlet han og stirret stivt inn i gangen. Det så ikke ut som han heller ivret etter å gå inn i huset. Silja tok seg kraftig sammen selv om hun skalv som et ospeløv. Hun kjente en vissen, kraftløs følelse i beina, men tvang seg til å gå inn. Hun kunne bare forestille seg hva som ventet henne inne i huset, men ba til Gud om at ikke enda et liv hadde gått tapt.

Til toppen