Sjøgangsbrisen tok tak i Floras hår da hun vinket farvel til Ewan og Stuart. Fortvilelsen hadde satt seg fast i halsen, for hun visste ikke når hun kom til å se dem igjen. Ewan hadde gitt henne en lovnad om at han skulle komme til Norge etter han hadde vært i Frankrike. Men Stuart, den stille, lojale mannen som alltid var der, når fikk hun se ham igjen? Og hva med tanten?
Hun ble stående på dekk til de seilte ut fra havnen og Ewan og Stuart forsvant ut av syne. En uro klamret seg fast i henne mens de fjernet seg fra Skottland, hennes andre hjemland. Uroen for hva som ventet henne hjemme på Stormvik, var sterkest. Om noen dager visste hun mer om sin families skjebne, men hun var ikke alene. Det fant hun trøst i.
Flora snudde seg mot onkelen, som hadde holdt seg i bakgrunnen mens hun tok farvel med Ewan og Stuart.
James Walter sto og snakket med en fra mannskapet, og Flora tillot seg å studere ham nærmere. Han var høy, men likevel litt lavere enn faren, og tynnere. Han var også en anelse mørkere. Den bestemte haken var den samme, men nesen og munnen var smalere enn farens. Han oste av å være fra den øvre klassen i klansystemet, og virket å være atskillelig mer alvorlig enn faren.
Selv om hun var glad for at han ble med henne, og at han i det hele tatt ville treffe henne etter den kjølige mottagelsen hun fikk da hun besøkte klanslottet, var det også en liten tvil der. En tvil over om det var riktig overfor faren å ta onkelen med til Norge. Hun kjente ham tross alt ikke, selv om de var i familie.
Han måtte ha merket at hun stirret på ham, for han kom bort til henne. – Så, Flora, endelig møtes vi.

Til toppen