Da fengselsdirektøren og baron Bøchmann gikk, sistnevnte dunkende med sølvstokken mot det harde steingulvet, var det én følelse som var i ferd med å rive Silja i filler: Hat. Hvor sterkt kunne et hat bli? Kunne den følelsen bli så sterk, dyp, intens og selvutslettende at man glemte det som var det viktigste i verden … kjærligheten?
 Hun hadde aldri hatet noen før. Ikke før nå. Likevel fantes det en følelse og en visshet som var verre enn hatet til denne mannen, som var hennes egen svigerfar. Det var følelsen av å vite at hun var hatet like mye, eller antagelig mer. Hun var blitt hatet siden hun var en jentunge på åtte år. Etter Ole-Leons drukningsdød i Tangenåa ble dette voldsomme og fortærende hatet sådd i den mannen som hadde vendt henne ryggen og spankulert bortover fengselskorridoren. Ennå hadde de ikke nådd helt bort til gitterporten.
 Hun følte seg iskald innvendig av ordene han hadde spyttet ut fremfor henne og direktøren. Jeg har aldri sett dette kvinnemennesket.
 Hun presset ansiktet mot det kalde jerngitteret og ropte ut. «De lyver, Bøchmann. Hadde De holdt en hånd på Bibelen og sagt at jeg ikke er Deres svigerdatter, ville De ha kommet til helvete. Men det gjør De uansett.»
 Baronen saktnet farten, som om han ville snu seg, men så vendte han seg mot fengselsdirektøren i stedet, uten å stanse. «De er sikkert desperate etter å komme ut i frihet, disse skjøgene. Nei, nå skal det bli godt å komme ut i solskinnet. Blir De med og tar et glass? Jeg spanderer.»
 Gitterdøren ble låst opp, og stegene deres forsvant.
 Silja følte seg maktesløs. Hvor ond gikk det an å bli? Så ble hun lammet av en fryktelig redsel. Hvor stor makt hadde Bøchmann overfor fengselsvesenet i Karlstad? Kunne han vifte med pengesedlene og bestikke den ene etter den andre her også?
 «Er det sant?» kom det fra kvinnen i nabocellen. «Har ikke den mannen sett deg før?»
 Silja lente pannen mot det kalde jernet. «Han lyver. Han er far til min mann, men han hater meg.»
 «Jøsses, jente, det hatet må være sterkt. Hva i all verden har du gjort ham?»
 «Den yngste sønnen hans druknet for fjorten år siden. Jeg var det eneste vitnet til ulykken, og fikk derfor skylden. Han mente at jeg hadde lokket ham ut på tømmerstokkene i elven.»
 «Oi, det var ufint av ham. Fjorten år siden? Du kunne da ikke ha vært gamle jenta da. Men hvordan kunne du så bli godkjent som svigerdatter, hvis han hatet deg så intenst?»
 «Det er en annen historie,» mumlet hun og kjente at huden nuppet seg. Hun frøs.
 «Vel, jeg har god tid til å høre,» kom det fra den andre kvinnen.
 Silja sank ned på huk med ryggen mot sprinklene. Hun frøs slik at hun hakket tenner.
 «Ta dette.» Lisbeth sto brått foran henne med ullteppet som hun hadde brettet så fint sammen og lagt på brisken i den tro at hun aldri noensinne ville få bruk for det igjen. Nå pakket hun seg inn i det mens leppene skalv. Lisbeth satte seg ved siden av henne med store øyne.

Til toppen