Det røk av pipen da Oddveig kom gående gjennom skogen, og hun gledet seg allerede til å få en skål med stuing eller noe annet godt og varmt som de kunne ha sammen med pølsen, smøret og brødet. Den lange spaserturen hadde gjort henne sulten. Det var fortsatt midt på dagen, likevel stusset hun over at det ikke var tent et eneste lys eller lampe da hun kom inn i den lille stua. Hun kjente også en svak skuffelse idet blikket falt på ovnen og det ikke sto en gryte der. «God ettermiddag,» sa hun da hun fikk øye på moren. Hun satt i gyngestolen foran ovnen med et slitt teppe over fanget. «Oddveig! Jeg er så glad for å se deg,» smilte moren. «Det er så sent nå at jeg trodde nesten ikke at du kom?» «Jeg er lei for det, mor,» sa Oddveig. Hun bøyde seg og kysset moren på kinnet. «Jeg gikk, og det tok lengre tid enn jeg husket.» Hun dro av seg støvlene, som hun satte til tørk foran ovnen, og trakk en stol nærmere varmen, slik at hun kunne henge strømpene på den. «Hvorfor kunne du ikke sitte på med Lyngen? Jeg trodde at du pleide det etter gudstjenesten?» «Ja, men det passet ikke slik i dag.» Oddveig så at moren hadde et spørsmål på tungen. Det var best å finne noe annet å snakke om. «Har du ikke laget mat?» «Nei, jeg var ikke sulten, og da jeg trodde at du ikke kom …» Moren fortsatte ikke. «Jeg har fått med en pølse, litt smør og et halvt brød fra enkefru Steen, så vi kan spise det. Har du melk?» Oddveig gikk bort til skapet under kjøkkenbenken, der matvarene pleide å stå. «Nei, Oddveig, ikke …» sa moren akkurat idet Oddveig åpnet skapet og så at det var tomt. Ikke så mye som en melkeskvett, et egg eller en vissen grønnsak fant hun. «Hvor har du satt maten?» spurte hun og snudde seg mot moren. Moren så plaget ut og så bort. Hun svarte ikke. «Mor?» Oddveig gikk bort til henne. «Har du ikke mat i huset?» «Nei, jeg … det er tomt.» Først nå la Oddveig merke til hvor tynn moren var blitt. Hun hadde alltid vært skjør og spinkel, men nå stakk virkelig kinnbena frem. «Hva er det som foregår, mor?» spurte Oddveig engstelig og satte seg på en krakk foran gyngestolen. «Det er ingenting, jeg var bare uheldig,» sa moren. «Da jeg var og hentet vann en dag, brøt noen seg inn i huset og stjal alle pengene mine.» «Hva er det du sier?» «De var borte da jeg kom hjem, men det er derfor jeg ikke har kunnet handle inn denne uken. Men det er ikke noe å bry seg om. Jeg spiste resten av potene og nepene, så jeg har ikke lidd noen nød.» Oddveig trodde hva hun ville om det. Morens innsunkne kinn tydet på at hun hadde spist langt mindre enn hun trengte, og Oddveig visste godt at det ikke hadde vært mer enn en håndfull poteter og neper igjen helgen før. «Vet du hvem som tok pengene?» spurte Oddveig. Moren pleide alltid å legge dem under et løst gulvbord rett ved kjøkkenbenken, og så vidt Oddveig visste, var det bare én person i tillegg til henne selv og moren som kjente til gjemmestedet. «Nei, jeg har ingen anelse,» svarte moren, men røde flekker på halsen avslørte henne. Den motbydelige slasken!

Til toppen