Til tross for sorgen over Gautes svik, gjør Sunniva alt for å redde den stakkars tausa med hareskåret fra prestens klør. Dypt inne i storskogen kneler en trollkvinne ved åren. En djevelsk pakt forsegles idet gulvet stenkes med blod. Sunniva er intetanende om forbannelsen – som gjelder henne. Når det nærmer seg den farlige lussinatten, tar livet hennes på nytt en uventet vending.

"Sunniva tok et par nølende skritt. Isskorpen knaket. Lå det ikke noe der ute? Var det kanskje et garn som fiskerne hadde mistet? De siste stegene småløp hun. Så kastet hun seg på kne og skuret ullvotten mot isen. Munnen hennes åpnet seg. Noen tynne hår lå fastfrosset som skjørt spindelvev under den blanke flaten. Lenger nede duvet røde tufser frem og tilbake med strømmen. Hjertet hennes stanset. I det mørke dypet favnet vannet en kropp."