Ly for stormen (Heftet)

Serie: Rosehagen 60

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 60
ISBN/EAN: 9788202472139
Kategori: Romanserier
Omtale Ly for stormen

Gerhard vil at Wilhelm August skal flytte til ham, ettersom Emily ikke klarer å rå med sønnen. Nora og Erling er opptatt av at Emily ikke skal si nei til en lykkelig fremtid, og forbereder en stor overraskelse ...
Julian konfronterer omsider Gerhard, og blir dypt sjokkert over hans reaksjon. Det hersker en isfront mellom Mariella og ektemannen, og en dag gjør hun en ubehagelig oppdagelse.

Mariella lot blikket sveipe over rommet. Et maleri stod i sofaen langs den ene veggen. Det var et portrett av en kvinne. Det var noe kjent ved kvinnen. Hun hadde langt, lyst hår og en krans av hvite liljer på hodet. Herregud! Det var Jenny! Satt han her og drakk seg full og stirret på et portrett av henne?

Til toppen

Andre utgaver

Ly for stormen
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Emily hørte Gerhards skritt oppe i andre etasje. Han hadde sagt god natt til alle barna. Nå ventet samtalen mellom ham og henne. Hun måtte gi ham sitt endelige svar. Været var høstlig, og hun skuttet seg. Hun hadde jo bestemt seg, hadde hun ikke? Hvorfor var det så vanskelig å si det?
Hun frøs virkelig, til tross for det flammende peisbålet, reiste seg og gikk ut i hallen. Gerhard kom akkurat ned trappen.
”Nå sover de,” smilte han.
Hun nikket. ”Jeg skal bare hente et sjal. Det er kaldt i kveld.”
”Jeg åpner en flaske vin i mellomtiden.”
Hun ville protestere, si at hun ikke ville ha noe, men bet ordene i seg. Det var siste kvelden hans her denne gangen. Hun burde kunne ta et glass vin sammen med ham. Han satte pris på det, visste hun. ”Gjør det,” sa hun fort. ”Jeg er straks tilbake.”
De lange korridorene i andre etasje lå nesten mørke. Bare en enslig parafinlampe lyste fra en kommode. Hun hastet forbi sirkelen av lys, mot sitt eget værelse. Et minne fra barndommen dukket opp. Hun hadde vært mørkeredd de få gangene hun hadde sovet her oppe. De voksne var bare fjerne røster og lav latter nede i en av de opplyste stuene, mens hun hadde sett forte skygger og hørt hviskende stemmer fra hemmelige steder i dette store huset. Hun ristet på hodet. Barndommen lå der og formet opplevelsen av nåtiden. Mon tro hva slags minner hennes egne barn ville ha i en fjern fremtid? Hvordan ville de huske Egerhøi?
Hun åpnet døren og fant et stort sjal. Tanken var at Caroline skulle arve gården, men ville hun ønske å bo her? Emily la sjalet om skuldrene. Ville Michael ha klart å bo så avsides? Hun ristet på hodet, oppgitt over seg selv. Han kom aldri til å bo her. Han var tilbake i hovedstaden og i ferd med å glemme henne. Hvorfor kunne ikke hun glemme ham?
”Mamma?”
Hun fór sammen. Det var Wilhelm August. Hun skjøv opp døren og gikk inn. ”Sover du ikke?”
”Pappa reiser i morgen.”
Hun satte seg på sengekanten, overveldet av dårlig samvittighet over sin egen uvilje mot å gi et endelig svar. Wilhelm August burde ha fått svaret for lengst. Det var ikke riktig at han skulle leve i spenning og uvitenhet helt til Gerhard dro – i morgen kveld.
”Vær så snill å la meg få reise til Bergen!”
Stemmen hans var heftig. Hun strakte ut en hånd, strøk ham over kinnet og kjente noe vått. Han hadde grått! Det var høyst uvanlig. ”Har du så lyst til å bo hos din far?” spurte hun lavt.
”Ja! Jeg hater å bo her!”
”Hater?” Ordene smertet henne.
”Jeg hater ikke deg, mamma,” sa han fort. ”Men jeg hater Egerhøi og skolen og lærerinnen og fru Hedin og …” Han stanset for å trekke pusten.
Hun tok hånden hans i sin. ”Du forstår at det er vanskelig for meg å la deg dra?”
Han svarte ikke, rykket bare til, som i utålmodighet.
”Jeg kommer til å savne deg.”
”Like mye som du savnet Alice?”
”Ja. Bortsett fra et jeg ikke kommer til å være redd for at du ikke har det godt hos din far.”
”Aron er dum også!”
”Dere er da venner?”
”Ja, men han gir meg skylden for alt! Han sier til moren sin at det er jeg som finner på tull, men det er alltid han!”
”Du er jo ikke nødt til å være med på alt han foreslår,” forsøkte Emily. ”Du kan si nei.”
”Jeg sier nei mange ganger. Men jeg sladrer ikke.”
Hva mente han med det? Hadde de begått ulovligheter som ikke var blitt oppdaget? Hun kjente seg oppgitt.
”Vær så snill! Jeg vil bo hos pappa!”
Hun hadde lyst til å spørre om han også hadde lyst til å bo hos Mariella, men holdt ordene tilbake. Det var best ikke å forstørre det problemet. ”Da få det bli slik,” sa hun og kjente en brå lettelse. Avgjørelsen var tatt. Hun kom til å savne ham, men hun kunne ikke holde ham her mot hans egen vilje. Han ville bo hos sin far, og det måtte hun godta.

”Du ble lenge?” Gerhard rakte henne det ene vinglasset.
”Jeg snakket med Wilhelm August.”
”Sov han ikke?”
”Nei.”
”Han er svært ivrig på å bli med meg til Bergen.”
”Jeg sa ja.”
Gerhard lyste opp. ”Det gleder meg, Emily! Tusen takk! Du skal ikke angre. Jeg skal ta meg av ham på beste vis.”
”Det vet jeg,” nikket hun.
”Skål!” Han hevet glasset.
”Skål.”
”For vårt vennskap.”
Hun smilte. Vinen var stram, syntes hun. Det var lenge siden hun hadde smakt annet enn Liams løvetannvin.
”Du kan snakke med Wilhelm August i telefonen så ofte du vil. Og jeg skal sørge for at han skriver til deg.”
”Det er bra.”
”Og til jul har du ham tilbake.”
Hun nikket.
”Over til noe helt annet. Du husker at jeg sa at jeg ser annerledes på Michael Eide nå?”
Hun rettet ryggen, usikker på hva som kom.
”Jeg innrømmer at jeg har gjort visse undersøkelser.”
”Gerhard!”
”Ifølge Konstanse er han interessert i deg, og du er mine barns mor. Jeg føler ansvar for deg. Jeg var redd du trodde for godt om ham.”
Hun ville spørre hva slags undersøkelser det dreide seg om, men trodde hun visste svaret. Han hadde brukt herr Christensen, etterforskeren. Det var drøyt, men hun kunne ikke irettesette ham – ikke nå som han hadde tatt på seg ansvaret for Wilhelm August.
”Det later til at mannen har levet et plettfritt liv. Og han har gitt store summer til veldedighet, i Nice. Pengene er gitt gjennom et kloster, der en kvinne han var forlovet med i ungdommen, levde som nonne.”
Hun kjente sinnet flamme opp. Han hadde virkelig tillatt seg å trenge inn i et annet menneskes liv. Det var motbydelig!
”Jeg ser at du misliker dette, men jeg måtte forsikre meg om at han ikke var ute etter formuen din.”
Hun svarte ikke, forsøkte å si til seg selv at det antagelig var godt ment.
”Jeg må likevel advare deg mot ham.”
”Advare meg? Han er bare en god venn, Gerhard! Det er alt! Konstanse har misforstått!”
Han nikket. ”Og jeg tror ikke han kan bli stort mer enn det. Han er en mann som aldri har forpliktet seg. Han er på min alder, men han har aldri stiftet familie. Han har aldri vært gift. Konstanse håpet lenge at han skulle fri til henne, men det skjedde ikke.”
Emily følte med ett noe som lignet munterhet. Mente Gerhard at han var et godt eksempel? Han, med alle sine ekteskap, og barna han hadde reist fra?
”Jeg er redd du blir skuffet dersom du …” Han holdt inne, virket med ett brydd. ”Jeg vil bare ditt beste, kjære Emily. Du er min nærmeste venn.” Han var alvorlig. ”Min eneste venn.” Han berørte hånden hennes så vidt. ”Jeg skal ta godt vare på Wilhelm August, det lover jeg.”
Det spraket fra peisen. Ute var det mørkt. De var i september. Det var høst, og den lange, kalde vinteren rykket nærmere. Emily kjente en uro i kroppen. Hva ventet henne? Hva ønsket hun seg? Over Egerhøi glitret stjernene, og hun visste at hun ønsket seg noe mer. Noe nytt hadde kommet inn i livet hennes denne sommeren.

Til toppen

Bøker i serien