Julaften 1949

Theodor

Et smaragdgrønt skjær lå over den glatte, bleke huden. Kinnbena var høye, munnen liten og nesen flat, og blikkfanget var øynene. De minnet om vanndråper som var meislet ut av en fullkommen marmorblokk. Lyset fra lykten fikk det sorte håret til å skinne som bronse.

Theodor stirret fascinert på den vakre, unge kvinnen med den grønne silkekjolen i kinesisk stil og snitt. Hun var overjordisk vakker.

«Er det tolken vår?» spurte herr Lunde. Han hadde satt seg på en benk i parken og tørket den svette pannen med et lommetørkle.

Den vevre skikkelsen sto med hendene samlet foran seg. Hun nikket svakt uten å møte blikket til noen av dem.

«Men du er da svært ung!» påpekte herr Lunde.

Piken senket hodet.

Med ett var ikke Theodor sikker på om hun virkelig forsto språket deres, og om hun bare nikket av høflighet.

«Jeg beklager,» kom det fra piken.

På norsk. Det var uvirkelig. Alt ved henne var uvirkelig.

«Du trenger ikke å beklage alderen din. Det er i orden, frøken.» Herr Lunde reiste seg, brettet lommetørkleet og stakk det tilbake i brystlommen. Han bukket ærbødig for den unge kvinnen, og Theodor gjorde automatisk det samme.

«Vi forventet bare en mannsperson. Eller en godt voksen misjonærkvinne … eller to,» sa herr Lunde med en lett latter. «Jeg er Ole Jacob Lunde, og dette er Theodor Blauw. Vi er fra Norge.»

Hun så opp, og møtte begges blikk etter tur, men bare så vidt. I lyktelyset fikk øynene hennes en rustfarget glans.

«Mitt navn er Jade.» Uttalen var uvant, men ordene var forståelig nok. Stemmen var lys, og så skjør at den nesten ble slukt av mylderet i parken.

Opprømte rop hørtes fra en gruppe unge mennesker som sto ved innsjøen og kastet mat til karpene. De vestlige klærne tilsa at de måtte være portugisere. På en åpen plass like ved foregikk det gymnastikk til lyden av et gitarlignende instrument. De dansende var voksne og eldre kinesiske kvinner, og alle utførte de samme bevegelsene, uten å se på hverandre, men alle med smil og glede i ansiktet. Men de lokale mennene ved mahjong-bordene satt i dyp konsentrasjon.

«Takk for at du ville møte oss, og beklager at det ble så sent på kvelden.»

Theodor begynte å bli bevisst på den kjensgjerningen at han ikke hadde ytret et ord ennå, og kremtet. Han var fremdeles forbløffet over møtet med en så ung kvinne, som attpåtil stilte opp alene i en park om kvelden.

«Skal vi sette oss?» Herr Lunde gjorde en bevegelse mot benken.

Pikens øyne ble større. Et øyeblikk var Theodor sikker på at hun ville forsvinne, som om hun var en luftspeiling eller et drømmebilde. Men hun ble stående og skjelve lett i den milde monsunvinden.

Med nesten umerkelige bevegelser skottet hun rundt seg, som om hun var på vakt. Det var ikke rart, i møte med to fremmede menn.

«Vi sendte altså bud til misjonsstasjonen og ba om en tolk som et bindeledd mellom oss og de kinesiske,» forklarte herr Lunde.

Theodor var lettet over at hans reisekumpan fremdeles hadde vett nok til å forme fornuftige ord.

«Vi betaler deg selvsagt.» Fra innerlommen trakk herr Lunde frem en liten konvolutt i rødt papir, og holdt den frem mot henne. «Lønn for de første tre dagene. Du får mer om det tar lenger tid.»

Piken gjorde ikke mine til å ta imot. I stedet tok hun et steg bakover.

«Vent med pengene,» sa Theodor fort.

Herr Lunde trakk på skuldrene og la posen tilbake i lommen.

Igjen var det som om Jade trakk seg inn i seg selv. Som om hun ville bli usynlig.

Theodor la med ett merke til at kvinnene som danset, skottet bort på dem. Forbipasserende på de steinlagte gangstiene gikk saktere og glodde åpenlyst. Det de så, var en ung, lokal kvinne som snakket med to vestlige menn. Han kjente ikke kulturen her, men kanskje trengte en ung kvinne anstand, i hvert fall etter mørkets frembrudd. På mange måter var det fremdeles slik, også hjemme. I Bergen gikk ikke unge ut alene før forlovelsesringene satt på fingrene. Jade var sårbar.

«Vi er meget takknemlige for at du vil hjelpe oss, frøken. Vi vil gjerne benytte oss av dine språklige tjenester,» sa Theodor og smilte mot henne. «Vi ankom Macao i ettermiddag med et lasteskip, og har ikke gjort oss kjent i området ennå. Kapteinen kontaktet Den norske Kinamisjonen på våre vegne, deretter tok vi inn på pensjonatet der borte. Ved middagen kom svaret i form av et bud om at vi kunne møte en tolk i denne parken. Er det muligens et annet sted enn her som er mer egnet til å snakke sammen?»

«Vi kan snakke hvor som helst,» svarte hun kort. «Vi kan spasere her i parken en stund.»

Hun rettet ryggen, og halsen ble strukket ut. Som på en svane.

Theodor hadde sett mange lokale kvinner på den lange reisen fra Amsterdam til Frankrike og deretter til Lisboa, der de gikk om bord på skipet som skulle til Kina. Han hadde sett mange kvinner da de var i land i Goa og Malacca, og etter at de la til i Beihai havn tre dager før jul. Eksotiske kvinner som var så annerledes enn dem hjemme. Men ingen av dem var som denne. Han var som fjetret av skjønnheten hennes.

Jade. Han lurte på om det var hennes egentlige navn. Det lød ikke kinesisk, for de hadde helt andre navn i Kina, navn som var vanskelig å uttale og å huske.

Mens hun ventet på at herr Lunde skulle tenne en sigarett, skottet hun så vidt på Theodor. Da hun oppdaget at han allerede så på henne, trakk hun blikket til seg.

De la bak seg lydene fra menneskene, og i stedet hørtes suset fra et vannfall som rant ned en frodig bergvegg. Broen de gikk over, var buet, med utskjæringer av stein på hver side. Theodor stanset opp på broens høyeste punkt, og betraktet en lang, hvit fugl som sto ved vannets bredd.

«Hva heter den fuglen?» spurte han.

Jades ansikt myknet. «Trane. Har du noen gang sett tranedans?»

«Nei, jeg har ikke engang sett en trane før. Bare hegrer. Og svaner, de er hvite. Men aldri dansende svaner …»

I det samme kom et glimt av et minne til ham. Et ganske nøyaktig halvt år gammelt minne. Svanedans i Botanisk hage. Sommerkveld. Fotoapparat. Erle. Han hev etter pusten.

«Når traner finner seg en make, er det for livet,» sa den lave, melodiske stemmen. «Når to traner blir et par, danser de. Tranedans.»

«Det må være et vakkert skue,» sa Theodor fort, og slapp den store fuglen av syne. Han likte ikke at hans eget minne han delte med Erle, ble forstyrret av et nytt inntrykk. Han unngikk å se på Jade.

«Har du sett tranedans, frøken?» Herr Lunde tok opp igjen tråden mens de ruslet videre.

«Ja, det har jeg. Fuglene strekker seg i sin fulle høyde og går som i en …» Hun lette etter et ord, som slapp ut med en liten latter. «Parade. En parade med hurtige steg. De hopper og spretter og brer ut sine store vinger. De bråker meget.»

Herr Lunde lo. «Det skulle jeg gjerne sett!»

Theodor gikk foran, og kjente hvordan hjertet slo fortere, enda han gikk sakte og ikke anstrengte seg. Det måtte være varmen og luftfuktigheten som fikk undertrøyen til å klistre seg til huden. Han stanset og stilte seg med ryggen til mens han ventet på at de to andre skulle ta ham igjen.

«Parene lever sammen hele livet. Helt til en av dem dør,» fortalte Jade. «Da kan den gjenlevende finne seg en ny livsledsager.»

Han kjente blikket hennes på seg, men valgte å se en annen vei.

Overalt var det frodig. Selv i mørket, der lyktene ikke slapp til, kunne han skjelne flere nyanser av grønt på busker, trær og planter. Blomster i alle mulige farger og størrelser. Vannet i den lille innsjøen glitret svakt i måneskinnet. Luften var tung av sødmefylte dufter. Denne parken måtte være Edens hage. I hvert fall om han overså det store fyret som raget i parkens høyeste punkt, omgitt av grønt.

Han kjempet seg ut av transen han var fanget i, og snudde seg mot tolken.

«Vi trenger hjelp til å finne en norsk pike som en misjonærkvinne holder her mot sin vilje. Vi ønsker å oppsøke aktuelle steder i allerede i kveld.»

Han så på herr Lundes nyve i pannen at tonen hadde vært for skarp.

Jade senket blikket og lukket munnen.

«Det er sent, Theodor. Og det er jul. Både Jade og befolkningen ellers feirer utvilsomt jul, siden de fleste er katolikker og protestanter. Vi kan da bli litt bedre kjent med den unge kvinnen først, Theodor? Og la henne bli bedre kjent med oss. Tillit, vet du.»

Det siste sa han lavt, men Jade hørte det uten tvil.

«Jeg har ventet lenge nok. Nå er vi her, og det er ingen tid å miste,» sa Theodor utålmodig.

Han så for seg Pernille, som lengtet hjem til sin mor. Pernille skulle vært hjemme i Bergen, i huset på Nordnes. De skulle vært der sammen. En elleveåring skulle ikke befinne seg på den andre siden av jordkloden med en barnløs og gudfryktig kvinne som mente hun kunne oppdra piken bedre enn foreldrene hennes.

«Jeg beklager, frøken, men vi har liten tid. Vårt ærend her er presserende. Vi er ikke turister.»

Jade hadde bredt sine sommerfuglvinger rundt seg selv og gjort seg liten og usynlig.

«Theodor, nå synes jeg du skal trekke pusten dypt og telle til ti. Vi har kommet så langt som dette, og vi er nærmere din lillesøster enn noen gang.»

Theodor presset sammen kjevene så det knakte i jekslene. Irritert gikk han videre, uten å ense de to andre.

Det var julaften hjemme. Folk satt i sine julepyntede hjem og ventet på å innta juletorsk eller pinnekjøtt. Presangene lå klare under juletreet og ventet. Barna hadde lopper i blodet av forventning mens de voksne gjorde de siste forberedelser til årets lengste middag.

Men han var her, i tropevarmen, omgitt av skjønnhet. Omgitt av lyden av Jade.

Til toppen